Sandefjord-Bergen dag 1

Sandefjord-Nore (veldig langt)

Vel.

Ebba vekket meg litt over seks og lurte på om jeg ikke skulle dra snart. Tror virkelig Ebba var minst like spent som meg, eller så var hun bare ivrig etter å få meldinger underveis. Kanskje hun egentlig bare ville ha meg ut av huset, slik at hun kan sove på min del av sengen? Mange muligheter.

Vel, jeg fikk slengt i meg litt mat, og var så og si klar for å dra, da magen sa at den trengte en tømming. De som kjenner meg vet at dette fort kan ta litt tid, så jeg ble litt nervøs. Men til alt hell, klarte jeg å få ut det som måtte ut, og eventuelle rester fikk bare vente til senere.

Så, noen klemmer fra Ebba, og en noe trøtt Camilla, så bar det ut dørene.

Eddie var rimelig nok lei av å vente, men nå var turen i gang.

Innover mot Meløstranda og sykkelvei 5 Numedalsruta, kjente jeg litt på ben og kropp. Der er nemlig et par bratte bakker, særlig den opp til Reppesgård, og jeg følte meg lettere bekymret for målsetningen min om å nå Nore. Pusten gikk tungt, bena var ikke veldig glade i meg. Hvordan skal nå dette gå i vel 165 km?

Planen var altså i utgangspunktet å sykle oppmerket sykkelvei 5, og første merking var ved Meløstranda. Dette var tilnærmelsesvis siste gang jeg gadd å bry meg voldsomt om sykkelvei 5. Hvilket jeg nu skal forklare hvorfor.

Sist langtur, da jeg og min datter på vei mot Sørlandet prøvde å følge oppmerket sykkelvei, så fant jeg ut at merkingen var tidvis tilfeldig, elendig, fraværende og en skikkelig. Likeså da jeg på en treningsrunde skulle følge sykkelvei 1 fra Larvik mot Sandefjord......... Det er visst logisk at sykkelveien til Sandejford fra Larvik bør gå gjennom Kaupang, og senere via Marum, fremfor å følge f.eks. raskeste vei, eller i det minste en vei som brukes av mer enn tre fastboende, en hest og en jævla ku! Liten overdrivelse der, med kua. Og det er nok mer enn en hest, og antakelig flere enn tre fastboende på Marum, men jeg så vel bare to av de, og de kjente jeg fra før. NOK om det.

En melding til vegvesenet, som står for skilting og den slags, fikk til svar at "Å skilte raskeste vei fra A til B på sykkel er ikke aktuelt, da man tar sikte på å skilte for lokal sykkelturisme." Eller noe lignende.

Det vil altså si at skal du sykle fra A til B, eller la oss si Sandefjord til Geilo, så må du belage deg på å sykle rundt 5 mil ekstra (jeg tror ikke jeg overdriver) fordi sykkelturismen langs Numedalslågen skal få med seg alle steder man ikke vet finnes, og i hvert fall ikke der campingplassene ligger!!!

Så ved Kvelde sto valget mellom å sykle blant bygdetullingene i Hvarnes, eller ta sjansen på hjernedøde bilister langs riksvei 40. Det er jo litt som å velge mellom lungebetennelse og urinveisinfeksjon, men jeg valgt da altså korteste vei fra A til B (Fokk ju, vegvesenet!)

Hadde virkelig gledet meg til en kopp kaffe ved bensintasjonen på Kvelde, men den hadde ikke åpnet. Dvs den skulle ha åpnet klokken 08:00, men det hadde den ikke, så det ble ingen kaffe. Så da bar det innover landet, uten kaffe, i strålende vær, rundt 15-20 kg i bagasje, pluss mat og den slags, med ordene til noen syklende kamerater i hodet: Over fjellet på DEN sykkelen? 

Jepp, den sykkelen. Kjøpt på tilbud hos Sykkelglede og modifisert med deler fra bl.a. biltema. Den sykkelen! Ha!

Det er forresten ingen bensinstasjoner før Buskerud. Kunne ha kjøpt en kaffe på Høyt og Lavt, men jeg syntes det ble litt vel mye omvei. Så ved Høyt og Lavt-parken stoppet jeg kun langs veien. Kunne jo sikkert tatt meg en klatrerunde, men sist gang jeg klatret i lekestativ, så ble jeg sykemeldt med strekk i ryggen. 

Første matpause altså. Provianten var sandvichknekkebrød, som jeg ikke likte og peanøttrosinpapayablanding som jeg trodde jeg ikke likte, men som jeg likte veldig godt. Og vann. Ingen kaffe.

Jeg kunne ikke klage på været akkurat. Vel, jeg kunne jo klaget på at det var varmt, men det gjorde jeg ikke. 

Jeg syklet forbi nedlagte bensinstasjoner, og bensinstasjoner som tilsynelatende ikke var der likevel; så med glede et skilt til en Statoilstasjon, men jeg gadd ikke å lete etter den når jeg ikke kunne se den fra veien. Ødemarken starter ved Kvelde.

Og så slutter den brått ved Buskerud fylke-rettere sagt Hvittingfoss i Kongsberg kommune; en åpen kafe, rett ovenfor en åpen bensisntasjon, med ikke bare kaffe, men softis også!

Herfra var det grei skuring frem til Kongsberg. Hadde tenkt å få tatt noen bilder i Kongsberg, men fordi jeg her valgte å lete etter sykkelveien igjen og var begynt å bli noe sulten på kjøttmat, så ble jeg raskt så forbannet at jeg dømte Kongsberg til helvete og ønsket å skilte sykkelveien rett opp i alle samferdselsminsteres brunskimrende rumper, og kjøre nærmeste reflekspinne opp så langt at de lyser opp når de skriker mot møtende biler.

Men! Jeg kom meg gjennom Kongsberg, med litt googling, relativt mye banning og nokså grei retningssans.

Rett utenfor Kongsberg sentrum fant jeg en hamburgersjappe ved en automatstasjon og fikk ordnet meg kjøtt. Innehaveren var en skallet kar med langt skjegg fra det jeg fordomsfullt antok var midtøsten. Veldig hyggelig fyr, som ikke bare hadde aircondition på kaldt, men også spanderte kaffe og strøm til telefonen. Gratis kaffe betyr stjerne i min bok.

Burgeren var vel fortært og jeg gikk ut til Eddie. Det skal sies med en gang at Eddie fikk lite oppmerksomhet av meg på denne turen, men derimot alle andre smilte til ham. En bil med to søte damer stoppet ved siden av sykkelen, og jeg hørte "Ikke bare ........, men han har Spider-Man bakpå." Damen i passasjersetet smilte strålende fornøyd, og lurte på hvor jeg skulle. Fortalte hvor jeg var på vei, og at jeg håpet å nå Nore, hvilket hun trodde jeg kom til å gjøre, men at Veggelibakkene var dryge, hvorpå hun smilte ondskapsfullt. "Faen!" tenkte jeg, men smilte pent tilbake. Dernest tok den pene, hyggelige damen og hilste på Eddie, og danderte ham slik at han kunne forsikre meg om at bilistene bak meg kom til å behandle meg pent.

Søte, hyggelige damer er ikke hva de en gang var nei.

Ut fra hamburgerstedet med de hyggelige menneskene satte jeg fart mot de dryge bakker i Veggeli; jeg hadde virkelig marerittaktige forestillinger om disse bakkene. "Nå begynner det! Reppesgårdbakken x 100..." og bena de skalv.

Da jeg satte meg på sykkelen fant jeg ut at jeg hadde mistet en skrue. Jeg syklet tilbake til sjappa, men fant ingen skrue, selv med hjelp av den hyggelige innehaveren, og lett latter av den hyggelige damen. Skruen var til den dingsen under skoen som fester seg til den dingsen på pedalen, som gjør det slik at når jeg sykler så får jeg drag på kjedet hele veien rundt i tråkket. Ja! Vel, jeg hadde med verktøy, så jeg strammet den gjenværende skruen til, sjekket at de var på plass på den andre skoen; løse der også, så de ble reddet. Dingsene fungerte altså slik de skulle.

Så var det mot Nore da. 

Et av mine favorittsteder på jord har altså en Statoilstasjon - og jeg har Statoilkopp! Jippi.

Dette stedet er opprinnelsen til min beste, og eneste vitsegåte: Hvor kommer kontaktannonsene fra?

fnis (evt høylydt brølelatter)

Det de ikke hadde var skruer til skoen. Jeg gikk ut og spurte en dame som nærmet seg om hun visste om en byggehandlerbutikk. Hun svarte på klingende sørlandsk at hun ikkke bodde her, så det visste hun ikke. Siden det var på sørlandsk, så ble jeg bare glad, og gikk inn på stasjonen igjen for å spørre noen der. En kunde på stasjonen kunne fortelle meg, der jeg stod i sykkeshorts og med hjelm på huet det var en byggehandler på Flesberg, bare en kort tid unna med bil. Men den var nok allerede stengt. Han var dog en hyggelig smilende kar, så det gjorde ingenting. Damen i kassa sa at skulle jeg få problemer, så var det bare å banke på hos nærmeste hus. Folk var hyggelige her oppe. Synd de ikke snakker sørlandsk.

Ved Flesberg, lenge etter byggehandlerens stengetid hvor jeg spiste litt polarbrød med skinkeost, møtte jeg på et Fransk par, med noen kule sykler - som jeg glemte å ta bilde av. Men de så altså slik ut (sykklene altså):

Bare at de var røde, og hadde frankere med. Frabkerne hadde barn, så derfor hadde de slike sykler. Eddie var jo en isbryter igjen, og damen spurte på frankerengelsk: "Are you Spider-Man?" Jeg svarte: "I wish; it would have made this a lot easier..." (jeg refererte til syklingen da, og hun skjønte det, og oversatte det til frankermannen sin).

Jeg spurte (på norskengelsken min) hvor de var på vei, og de svarte "Jeg lo", hvilket jeg forhåpentligvis korrekt tolket til Geilo. Jeg ble ivrig: frankere lager god mat, de har vin og de syklet jo, men de syklet altså sykkelvei 5. Jeg foreslo riksvei 40, men hun var usikker. Lurte litt på hvor langt jeg skulle. Jeg sa som så var, Nore, men at jeg var litt usikker, og regnet med at jeg kunne ta inn på en campingplass før, om det gikk skeis. Frankeren lurte på om det var noen campingplasser her, hvilket det jo er, men ikke langs sykkelvei 5...

Jeg skjønte jeg ikke fikk selskap videre, så jeg tråkket i vei.

Nå hadde trykksensorene i rumpen min begynt å protestere merkbart på all denne sittingen. Og jeg forklarte de at dette må de bare tåle, for det er helsikkes lang vei igjen, og skal de skrike slik, så kommer vi aldri frem!

Etterhvert hadde jeg begynt å prate litt med meg selv, blandt annet til de ulike kroppsdelene mine, og kroppsfunksjonene. Jeg er egentlig ganske hyggelig å prate med fant jeg ut, så jeg vurderer å fortsette med det, da jeg har noen virkelig vittige kommentarer.

Ferden fortsatte oppover og innover dette vakre landet. Dalen videt seg ut, trengte seg sammen, og det slo meg virkelig at vi har et vakkert land. I overkant mye bakker, men vakkert. Så, ved Rollag tror jeg, så jeg det første glimtet av snaufjell. 

Jeg kjente at det kriblet litt stolt i kroppen; jeg var virkelig på vei til å gjøre dette. På DEN sykkelen!

På vei mot Veggeli, så slo det meg noe: Langs med veien går det jernbanespor, som ikke er i bruk. Dette sporet har jevne hellinger, få krappe svinger og er minimalt trafikkert av annet en orm og elg. Hvorfor kan man ikke ta disse nedlagte sporgangene og fylle de opp med grus, eller asfalt, eller sunn fornuft; noe, og lage sykkestier av de? Da slipper man å sykle om steder som Kaupang (som forøvrig ikke er en fæl plass, bare litt uttafor) og man holder syklistene vekk fra trafikken.

Uansett. Veggeli var ikke vanskelig å nå, så jeg skjønte ikke helt hva den hyggelige damen i Kongsberg snakket om, før etterpå da jeg møtte på noen morsomme bakker, i trange daler med deler av veien gruslagt pga veiarbeide.

Jeg hadde nå syklet på sykkelstien langs veien, og tenkte jeg skuklle fortsette med det; inntil jeg rett etter Veggli, på nordsiden, så "Sykkelvei 5 -Kongsberg".... Jeg bannet over denne idiotien nok en gang, snudde og kom meg opp til bilene, og forlot Veggli.

Så plutselig oppi dalom:

Klokken var 20:10 da jeg tok bildet. Da hadde jeg vært på sykkelen siden 07:15. Jeg skal innrømme at jeg smilte bredt her.

Klokken var vel rundt 21:15 da jeg rullet ned på dette stedet Norefjord Camping. Det hadde vært en lang dag, og rumpa var øm. Men jeg hadde klart dag 1, etter planen, helt uten de store hendelsene.

Lykken er tak, mat, en seng og muligheten til å ligge på magen.

Dag 1 var endelig over. Jeg hadde klart det, på den sykkelen, ca 165 km, og det lengste jeg hadde syklet før var rundt 80 km. Jeg var rimelig stolt der jeg fortvilet prøvde å sove på Norefjord Camping langt inne i gokk, vel vitende om at det nå ville bli tungt fremover.

God natt.