Dresintur i Flekkefjord og regn.

Ved ankomst Flekkefjord forleden dag, så jeg en rekke sykkeldresiner på den gamle jernbanestasjonen som ikke er der lengre. Forøvrig trist, for den gamle stasjonsbygningen kunne vært et fantastisk skue og en stor attraksjon for denne lille byen.

Men altså. Fra en bitteliten bu som fungerer stasjon, så har Flekkefjordbanens Venner startet dresinutleie. Dresinene selv er type sykkeldresiner som enhver person med en minimum av kunnskap om sykler klarer å manøvrere. Styring er ikke et tema til tross for styret; det hele går på skinner (pun intended). Styret er for å ha noe å holde seg fast i.

 Turen går fra Flekkefjord til Bortivekkleiveidvikeid, tror jeg det het, og hele turen tok oss ca 2.5 timer tur-retur. Det er tidvis nokså tung tråkking, avhengig selvsagt hvor fort man ønsker å få dresinen til å gå, men tungt er det uansett i den verste bakken, som går opp like etter Flekkefjord og til øverste punktet av banen ved Flikkeid, hvor det går en slak bakke ned til Bakkekleivi (det het det-det står jo på bildet), hvor man egenhendig må snu dresinen ved å løfte den opp av skinnene og gjennomføre manuell snuing. Man får det til når man er to voksne.

Ok. La oss ta  det som ikke er så bra. Det er kun å tråkke opp til en nedlagt stasjon, som egentlig bare er et skur, det er ingenting annet enn natur på veien-med tanke på folks behov for attraksjoner og suvenirkiosker. Men dette vil jeg komme tilbake til.

Det som er kult, og dette er skikkelig kjempemoro, det er at man får kjøre på togskinnene, og med litt fantasi, som jeg har mye av, så er man Indiana Jones gjennom tunellene, Top Gear gjengen, Blair Witch i mørket osv osv. Man kan tute til de som bor langs skinnene, selv om jeg antar at de nok er drittlei akkurat det, men gøy er det likevel.

Det er en naturopplevelse, og man kan strengt tatt bruke den tiden man trenger, selv om man reiser i grupper. Ønsker man å bruke tid, så drar man sist, men man må regne med å løfte av dresinen, men det er ikke et problem. De man møter er plutselig ikke dystre fremmede, men glade medreisende som lar latteren henge like løst som viljen til å gi en hjelpende hånd.

Det som hadde gjort dette til en stor opplevelse er om kommunene som banen forholder seg til hadde gått inn og hjulpet Flekkefjordbanens Venner med utstyr av god kvalitet, og oppgradert deler av banen, særlig ved endestasjonen og Flikkeid, slik at man kunne stoppe opp, nyte naturen og nistemat - blant annet er et vanntårn ved Flikkeid, som jeg personlig ble fasinert av. Man kunne rett og slett vært med på å gjort denne opplevelsen til en natur og kulturopplevelse - OG man kunne gjort dette på mange andre steder med jernbanespor og nedlagte stasjoner.

Kort sagt; jeg digget dette. At jeg ble klissvåt på sykkeltur (IGJEN!), gjorde ingenting. Dette var gøy!

(OK...det er filmet med mobilkamera, og jeg snudde det mens jeg filmet...sorry ass.)

Sandefjord-Flekkefjord på sykkel. Noen tanker.

Da gjorde man et forsøk. Det ble Sandefjord-Arendal på sykkel. Ca. 175 km med alle omveiene, i tidvis drittvær.

Med været kan man jo intent gjøre, men jeg har hørt jensemann noen ganger si ordene "bygge mange nye sykkelveier". Joda, det gjøres, han skal ha det-han og de rødgrønne-og han skal ikke ha skylden for alt som er galt, selv m han sikkert tar det ansvaret også. Men altså!

gNore er et flott land, til å å reise til utlandet fra (som en klok mann visstnok wn gang sa), og her tror jeg det stemmer litt. Ikke at jeg tror det er sykkelstier overalt ellers i Europa, men for eksempel vår tur, er for oss vanlig døde ikke et reelt alternativ; jeg vet det nå.

Ikke bare fordi jeg er dårlig å planlegge, men fordi sykkelvei 1 går på denne strekken tidvis går langs E18, og enda verre E39, som forøvrig er en fantastisk dårlig hovedvei for biler og tungtransport. Jeg satt på busen og tenkte: "Ok, like greit. Så glad er jeg ikke i å dø."

Sykkelvei1 går også lange omveier, gjennom områder man vanskelig kunne forklart veien til om man måtte tilkalle ambulanse og det er ingen steder å raste/slå opp teltet om været plutselig gikk amok. Syklet tre timer uten å se en rasteplass, bensinstasjon eller noe annet. Kun trær og busker.

Selv om man ikke tar på seg vårt prosjekt, så kunne det vært fint for barnefamilier og ta korte, eller lengre sykkelferier i egne nærområder, men jeg ser ikke at dette er et alternativ på mange steder fordi det rett og slett er farlig og tidvis rævva kjedelig.

Området rundt Sandefjord er flott. Greie veier, sivilisasjon.

Sandefjord-Larvik gikk bra, men strengt tatt ingen utfordring.

Larvik-Porsgrunn hadde fine veier, men ikke noe sted å raste. Synd, for det kunne vært en flott tur, selv om den hadde særlig et tungt parti. Sandefjord-Porsgrunn hadde vært en bra tur for de fleste, om det hadde vært tilrettelagte rasteplasser, bedre skilting ut av Larvik.

Porsgrunn-Kragerø...fy faen. Skiltingen er elendig og forvirrende, tidvis fraværende, om man da ikke vil til Langesund. Vi endte opp på E18 ved Bamble, før vi fant sykkelvei1 (grusvei) rent tilfeldig langsmed. Skummelt. Turen via Valle var fattigslig. Vi kunne stoppet ved en campingplass der, burde nok det, men det var greit å få litt avstand tilbakelagt.

Kragerø har visstnok en campingplass igjen, og den ligger en mil utenfor veien videre.

Kragerø-Arendal. Bra. Bortsett fra området rundt sørlandsporten og Songe, hvor man må ut på E18, og skiltingen var litt dårlig innemellom. Det er irriterende å måtte stoppe opp ofte å sjekke kart og gps.

Så kom vi ikke lengre. Arendal-Kristiansand er vissstnok bra. Kristiandsand-Flekkefjord ser ut til å være en potensiell dødsfelle. Trist fordi det kanskje er en av de flotteste naturpartiene på min tur.

Jeg tenker at skilting må på plass. Det må skiltes for sykkel, like bra som for biler, med avstander og destinasjoner, men kanskje også merkes med vanskelighetsgrad.

Jeg tror også at det kunne vært en mulighet for å drifte hytter og raster med et opplegg ala hytte til hytte-turene til turistforeningen. Steder hvor man kan få hvilt, spist og kanskje skrudd litt. Ikke hele campingplasser, eller resturanter, men tak og en tørr soveplass.

Noen steder kunne nok ha vært mer omfattende; reisemål for sykkelturister.

Og veiene. Farlige partier må selvsagt ikke forekomme. All risiko kan man jo ikke unngå, men sykkelveiene må være slik at du tør å ta med deg familien på tur. Sykkestier langs hovedveiene er en grei sak, men støyen kan bli slitsom. Fordelen er at disse veiene er mindre kuperte, hvilket er fint for utrente og yngre, evt eldre. Støyskjerm er en tanke.

Dersom man satset litt her, så tror jeg at gNore kanskje kunne markedført seg også som en sykkelnasjon. Man ville kanskje stimulert til mer bruk av sykkel lokalt, og tiltrukket flere typer turister.

Tyskeren jeg møtte mellom Porsgrunn og Kragerø, hadde kart og gps på styret. Det burde ikke være nødvendig synes jeg. Kartet kan man bruke til å planlegge turen, og gps kan man bruke for å sjekke gjenomsnittsfart underveis. Strengt tatt bør man kunne sykle trygt langs med alle hovedveier, ogr uten kartsystemer. Man bør også kunne få rastet med jevne mellomrom.

Kaller man en vei Sykkelvei (grønn markering) 1, så bør den også tilrettelegges som sådan.

Sandefjord-Flekkedjord. Dag 4. Kapitulasjonen

Våknet igjen i sekstiden. Ingen grunn til å bekymre seg for om jeg fikk sove. Sjekket dekke, eller mer rett: slangen. Den holdt!

<3 gaffa! Lappen på slangen ble også forsterket med <3 gaffa. Her sikret jeg dekket, som hadde en skade, med <3 gaffa. Så ut til at dekket hadde vært medvirkende til punkteringen, og det funket! <3 gaffa!

Ute skinte solen for første gang på turen. Jeg humret selvsagt litt av dette. Luften var sval, og fuglene sang på Nidelven Camping, som strengt tatt fortjener en oppgradering, synes jeg da:

(denne så egentlig litt ut som plassen; gammel, litt sliten, men i drift)

Vel. Fikk pakket syklene, spist litt og vekket June.

Eddie var også klar, og "even though Spidey had hooked up with two birds, he was ready to hit the road."

Så satte vi i gang mot Harebakken bussterminal, og nederlaget; bussen. Sett bort fra en av de bratteste bakkene, opp og ned, Arendal kunne by på, så gikk turen kjapt unna - denne gang med gps. Weee.

Så, da var vi der. Statoil var også der, hvilket betydde masse kaffe, og jeg var glad.

June var som vanlig veldig glad inni seg.

Resten:

Så...riktignok etter noen timer på Harebakken, hvor jeg snakket med en hyggelig ung afghaner, som jeg ikke husker navnet på. Håper han kan få reist hjem til fred en gang, for jeg tror verden trenger slike som ham...var vi på bussen.

Og det var den sykkelturen.

Sandefjord-Flekkefjord. Resymé dag 4.

Vi våknet relativt uthvilte og nokså fornøyde, Mandag 24. Juni. Jeg våknet lenge før nødvendig, og begynte å pakke og styre. Fikk etterhvert June opp, slik at vi kunne dra nytte av frokosten, som forøvrig var middelmådig jamfør hotellmat generelt. Som normalt altså.

June er som vanlig full av begeistring når jeg tar bilder, men frokosten var god.

Siden været så ut til å ikke ville samarbeide, og med de fåregående dagers våte stinkende føtter frikst i minne, så tok jeg en runde på Brokelandsheia og ordnet med regntøy og diverse. Jeg fikk til og med med meg medisinene mine som jeg hadde glemt hjemme. Man skulle tro at det gikk automatikk i å ta med seg allergimedisiner når man har levd med det i snart 40 år, men neida. Litt proviant ble også hamstret inn, og etter litt mye hit og dit, pakking og bekrymring for været, så kom vi i gang med regntøy på.

Risør er vel sørlandet, så vi jublet inne oss. Vi kom til sørlandsporten, eller rettere sagt skiltet til sørlandsporten noen timer senere. Da var været blitt litt bedre, s vi jublet litt til inni oss. Eller jeg jublet, for June hadde ikke de rette referansene, så hun trakk på tenåringsskuldrene sine og så dumt på meg.

Etter litt feilsykling og styr, dels fordi vi (jeg) prøvde å unngå E18 - vi var nesten på vei mot Risør, så endte vi via gamle songeve...OG E18...i opp på Bergmyrsveien 41, hvor jeg så skiltet til kinaresturanten Lai Lai House. For å få opp humøret til June, som nå var alvorlig sliten, så tenkte jeg å spandere en stekt ris og kylling på henne. 

Vi ble møtt av en særdeles hyggelig eier (tror jeg) som etterhvert skjønte at vi var helt spesielle, og hvorfor vi var såpass slitne. Litt språkvansker var det, men vi endte opp med nudler, kylling og biff; én porsjon på deling sa jeg, og han sa "Jeg lage en stor porsjon til dere!":

Vi ble vel forsynte.

Mette og fornøyde, tråkket vi videre mot Arendal. Denne strekken hadde lagt gang og sykkelsti langs E18, og det gikk mye lettere. Skal dog innrømme at motvind på mange måter tar futten vekk fra syklisten i meg

 Liten pause langs E18, rett utenfor Arendal var kjærkomment. Vi fikk snakket litt, og forsøkte å høre hva den andre snakket om gjennom lyden av langtranssport og ivrige billister.

Etter måltidet svingte vi av mot Arendal. Vi passerte et bussdepot, da det smalt i en luftbrems og jeg holdt på å dette av sykkelen. Hørte June bak meg rope ettellerannet, og snudde meg rundt for å se om hun var skadd. Det kunne jo høre ut som et skudd, men neida. Punktert framdekk.

Jippi! Humøret var ikke der hvor jeg så det morsomme i dette, så jeg ga blaffen i kameraet, og fikk dratt ut slangen, lappet og jogget deretter opp på bussdepoet og fikk fylt luft. Det så ut til å være tett, så vi trakk videre mot Arendal.

Vi fikk rotet oss ned til sentrum og June ble plutselig glad:

Så vi fikk med oss en porsjon med rå fisk og tang, og satte nesen mot campingplassen ved Nidelven. Rå fisk med tang og tare er ikke spesielt godt fant jeg ut, men June elsker det, så det var jo hyggelig.

Vi fikk etterhvert roet oss til i hytta, og snakket litt om turen og formen. Jeg spør June som så fryktelig sliten ut, om vi skulle ta bussen videre. Svaret var stille ja, så dermed bestemte vi oss for å å kapitulere.

At dekket ikke var tett, brillearmen knakk og rumpa mi kjentes ut som en steinet banan, gjorde forsåvidt avgjørelsen ganske enkel. Jeg tok tak i det som viste seg å være en noe omstendelig prosess:

Lavprisekspressen tar nemlig ikke med sykler som bagasje, og diverse andre selskaper kan ta med to etter avtale, dersom sjåføren er i godt humør, men disse går kun til Kristiansand, og det hele ble etterhvert noe frustrerende. Sjekking på nett, telefonsamtale til telefonsvarere og til søster Margareth - i håp onm at hun bedre fant ut noe på et fungerende nettverk.

Så. Idé! Litt på kanten av utnyttelse kanskje, men min bonussønn Michael har bil og er glad i å bruke den. En kort telefonsamtale, og det løste seg slik:
Han kjører til Arendal og henter sykler, vi tar buss til Flekkefjord. Men han skal på jobb, så det må bli tidligere enn først planlagt.

Herregud, så lettet jeg ble.

Så skulle man bestille billett, for det kan man ikke kjøpe på bussen, annt enn på faste stasjoner, og Arendal var ikke en fast stasjon.

Det gikk dritt. Kan ikke kjøpe billett gjennom mobilt nettverk, eller noe. Ringe til søsteren, og lese opp kredittkort opplysninger osv, og billetten var i boks. Jeg puster lettet ut. Så, må jeg finne ut hvor vi skal, og det er selvsagt tilbake til andre siden av Arendal, og det er uvisst hvor lang tid vi bruker, i og med angitt tid på google maps ikke tar med oppoverbakker.

I tillegg: Forsover vi oss? Forsover Michael seg? Kjører han av veien og kræsjer bilen i helvetes flammer? Når vi frem til bussterminalen? FÅR JEG SOVE NÅ? Og så var det det forbanna dekket...

Jobber med dekket, og det så ut til å holde. Jeg legger meg. Klokken er rundt midnatt. June sover. Not.

Sandefjord-Flekkefjord. Dag 3. Askepott.

Etter gårsdagens strabaser bestemte jeg meg for å gjøre dagen i dag bedre.

June sov da jeg våknet i teltet i fem-tiden. Prøvde å sove litt til, men jeg orket ikke. Så etterhvert flyttet jeg all bagasjen over i stedets vaskeromfasiliteter, og begynte å pakke syklene. Mindre vekt til June, og så mye jeg fikk plass til hos meg.

Så fikk jeg June til å legge seg opp i gangen, så jeg fikk lagt sammen teltet, hvor hun sov en times tid til. Før jeg vekket henne skikkelig. Jeg var rastløs, demotivert og følte meg like ille som lukten av føttene mine; regn og svette gjør underverker for et asosialt livsvalg.

Vi dro ned på bensinstasjonen og spiste frokost, og snakket litt. June var like dau som meg, og jeg så et skilt til Kragerø resort. God ide, tenkte jeg, og det lå den veien vi skulle. Så vi satte av gårde mellom regnskyllene.

Så fant vi ut at Kragerø gjemmer sine perler. To mil utenom veien...not. vi valgte å sett nesen mot Arendal og takk tidligere veimyndigheter: ENDELIG skilt som sa (sykkeltegning) Arendal, og på andre siden; Larvik. Så enkelt, men akk så vanskelig visstnok.

Veien var slakere, det gikk greit unna, ingen omveier fra E18 som ledet ut i bushen, og så plutselig var vi i Aust-Agder; sørlandet! Tror jeg da.

Min mor lette etter campingplasser med hytte og ga meldinger om hvor jwg kunne finne de, men jeg orket ikke å dra utenfor allfarvei igjen. Ikke sikkert vi slipper unna gale motorsagsdrapsmenn flere ganger.

Så et skilt hvor det sto Brokelandsheia, og jeg lurte på hvor jeg hadde hørt det navnet før. Så..like etter en lefsepause, etter to mil, som hade gått kjapt unna, så så jeg et sted jeg hadde vært før. Brokelandsheia er jo de den lille dyrehagen er, og Cinderella HOTELL!!

OOOOOOOO lykke.

Så.... Nå har vi sett top model på TV. Vi har dusjet, spist pizza, drukket kaffe, surfer på nettet med wifi, vi er tørre, og lukter relativt godt. Og jeg kjenner på kroppen at dette trengte vi. Jeg er dødstrøtt, og klokka er seks på kvelden, men nå koser vi oss!

Været ser ut til å bedres, og kanskje når vi Kristiansand før vi virkelig trenger et nytt telt...

Sandefjord-Flekkefjord. Dag 3. Villmarkens barn

Vel. Oppsummering av dag 2.
Vi kom oss vel ut av Porsgrunn, og med litt vansker fant vi sykkelveien gjennom Brevik. Det er faktisk litt irriterende: skiltingen av sykkelrutene.
Skilting til Langesund er vel og bra, OM man skal til Langesund.

Det er enkelte skilt som har nummeret 1 i en grønn firkant. Jeg antar, uten å ha sjekket, at dette er en slags gjennomgangsrute, men det er på lykke og fromme at man finner disse skiltene, og usikkerheten er stor om man er på rett vei, når navningen bare går dit man kom fra. Dernest er det lange strekker uten skilting i det hele tatt, og man er usikker på om man er på rett vei og stopper oftere enn nødvendig for å sjekke kart.

Så...veiene. For å komme fra Brevik til Kragerø, så må man sykle om Valle, om man ikke vil leve farlig på E18, gNores hovedvei fra Kristiandsand til Oslo...en vits i seg selv. Ofte ikke bredere enn lokalveien forbi et villastrøk, og trafikktert av bilister som helst vil ta en syklist med døra.

Valle er et lite postidyllisk sted invadert av sorte mercer, audier og bmw'er av ny dato. Det som slo meg med Valle var at det var stor forretning i avgiftsparkering. Femti meter, eller mindre, mellom hvert avgiftspRkering skilt, og parkeringsplassen var markert med en pinne på en gressplen.

Veien til Valle fra nord var grei nok. Fra Valle til Kragerø var man i bushen. Veien snodde seg opp og ned, veldig opp og ned, gjennom kilometer på kilometer med granskog og falleferdige hus med falleferdige biler; steder man forventer å finne Leatherface. Hvilket også var grunnen til at jeg ikke en gang vurderte å lete etter rommene som de falleferdige plankene på et tre annonserte var å finne i Borteid. Borteid liksom. Da vet man at man er borte.

June var rimelig frustrert og sliten av å måtte gå av sykkelen for å forsere bakkene, og regnet truet. Det var ingenting koselig med sykkelvei 1 Brevik-Kragerø. Bæsj!

Så Kragerø. Sommerstedet jeg har hørt om og kjørt forbi. To campingplasser, og den ene var, fant vi ut senere, nedlagt. Siden det var langt og lengre enn langt til Kragerøs store campingstolthet, satset vi på den som kanskje var åpen, for eieren bodde uansett på stedet.

Som sagt. Vi ankom mer eller mindre desperate til en nedlagt camping. Jeg ringte på først en dør, så en dør til, og etter å nesten lagt meg ned å hylt, så kom det en fyr ut. Jeg forklarte ham galskapen, og spurte om vi kunne telte for natten. Joda, ikke noe problem for eieren av Støa ekscamping, som forøvrig syklet hver sommer til Sandefjord/Stavern og han hadde tydeligvis nylig klippet gresset der vi skulle slå leir.

Alt vel. Regnet begynte forsiktig og jeg hev biligteltet opp, og fant ut etter hvert at det var trangere enn jeg mente da jeg sjekket det hjemme, og kvaliteten sto til prisen; vi ble ikke druknet, men det var ikke helt tørt heller nei.

Der lå vi. Heldigvis fikk vi bruke toalettfasilitetene på stedet, men humøret var labert hos oss begge. Jeg lurte på hva pokker jeg har gjort nå, og June var usikker på om hun hadde sagt ja til noe dumt.

Vi småpratet litt, til trøttheten tok oss inn i en natt med dårlig søvn.

Sandefjord-Flekkefjord. 1.dag

Da var vi i gang! Noe sent av gårde, da pakking av sykler for første gang ikke var bare bare. En bjerkis skulle av gårde med bussen og den andre bjerkisen har sirup i blodet, og bøker å levere på bibliotek og skole. For sent som vanlig.
Ikke bare bare var det heller at det plutselig var tre ekstra barn da vi kom hjem, og tre av de hadde kranglet om noe jeg ikke helt skjønte var noe å krangle om, men det var en dings som var tung, eller i det minste tyngre enn den ene ga uttrykk for, fordi klumpen ved håndleddet ble jo større når man tok i.
Man(n) løste det hele ved å sette jentene til kjøkkenarbeide.

Men, av gårde kom vi, og alt var godt. Larvik var enkel å komme inn i, men fy svarte så vanskelig å forlate, for skilting av sykkelløyper mot Porsgrunn fant i hvertfall ikke jeg, før vi var vel ute, forvillet og møkk lei bratte bakker.

Men Larviks kuperte terreng stoppet ikke oss, og vi tråkket freidig videre, og var nesten ute av Vestfold da Geir fant oss. Ikke onkel Geir, for han er hyggelig, men uværet Geir, i form av særdeles mye vertikalt ankommende vann. Det begynte som litt kjærkommen avkjøling, og endte med galgenhumoristisk glede over at det var i det minste ikke kaldt.

Så vi ankom Porsgrunn, og Bergbys (vi liker Bergbys), noe våtere enn de andre gjestene. Jeg følte jeg måtte si i fra til personalet at det var litt vått på gulvet etter osss, men at det var kun vann. Med mat i kroppen, kapitulerte vi med stor iver, i alle fall fra min side, teltplanene og satte nesen mot min svigersøster Katarina og en tørr seng. En dusj gjorde forøvrig underverker.

Jeg liker dusj med varmt vann som man kan stoppe når man er våt nok.

Nå er jeg spent på om June og undertegnede kan bevege bena i morgen tidlig. Ha en riktig god natt!

Klar for tur

Edderkoppen ville være med på tur, og jeg klarer ikke å si nei. Han blir med til Flekkefjord, men skjønner ikke hvorfor vi ikke kan dra nå.

Mor sa... (introduksjon)

Siden min mor, som jeg faktisk er veldig glad i, jevnlig driver min logiske sans til vannvidd med sin logikk, så vil jeg hylle henne på min måte med posting av hennes gode råd og formaninger.

Mutter: Det er med stor kjærlighet jeg gjør dette.

Smakebit:

• 

  Kirsten Lervåg Det er dårlige meldinger i morgen for været, men til helgen skal det være bra, dere må vel ha lys på sykkelen når dere skal inn i tuneller????

  for 18 minutter siden · Liker
• 

  Kirsten Lervåg Dere trenger hodelampe 

  for 17 minutter siden · Liker

Sandefjord-Flekkefjord på sykkel. Klar for tur?

Utstyret er klart. Syklene skal hentes og pakkes, og så kan vi hive oss av gårde.

Eller det vil si, kanskje. Vær! I flere uker har nå været, må jeg nesten si, vært rimelig bra. Det har vært mange soldager, hvor jeg har vært ute og syklet, og gjort meg klar. Sommerferien har sakte men sikkert nærmet seg og alt har vært bra.

Så ser jeg værmeldingen for denne helgen med planlagt turstart: TORDEN, og regn i minst en uke fremover. Altså, er det mulig? Hvordan kan man tillate dette i gNore år 2013?

Men, avhengig av om man ser på yr.no, eller storm.no, så kan man med litt slalomkjøring ha opphold nesten hele veien, eller regn hele veien

Men. Maria settes på bussen, og vi må nesten komme etter, så planlagt avreise er Lørdag morgen.

Jeg gleder meg!

Sandefjord-Flekkefjord på sykkel. Forberedelsestiden.

Det var en gang for noen år siden, at jeg foreslo til June at kanskje vi kunne sykle til Flekkefjord. "JA!" var svaret, og jeg fikk med en gang kalde føtter, og sa at vi gjør det når du er konfirmert, i trygg forvissning om at min kjære, ikke alt for aktive, datter ville finne ut at dette ikke var helt greia.

Skitt hæppens, som man sier, og nå er man nesten pakket og klar til sykkeltur...etter konfirmasjonen ifjor var det åpenbart at jeg ikke slapp unna.

Sommerværet i denne forberedelsestiden har vært upåklagelig. Vi (mest jeg) har syklet for å komme i form, jeg har sluttet å røyke og vært aktiv på e2 treningssenter, så jeg ar vært flink synes jeg. June har beguynt å danse ballett og er i bedre form nå enn den gang da, men syklingen har hun ikke prioritert så mye, men vi håper at det går bra.

Jeg har frem til for noen dager siden hatt en biltemasykkel, uten gir, som jeg har tråkket rundt på. Snuset litt på tanken om at kanskje jeg, som tema for turen, skulle bruke denne sykkelen med mottoet "du trenger ikke fancy utstyr!". Jeg har under treningen funnet ut at gir er faktisk veldig greit å ha når man skal sykle lengre enn litt langt. Og det er strengt tatt ikke alt for fancy med gir nå lengre.

Men utover det, så har tingene vært forsøkt å gjort billigst mulig. Telt og sovepose fra Obs! til noen hundrelapper, utstyr fra biltema - og her må jeg skryte litt, selv om kvaliteten ikke er all verden. For under 3000, så har jeg fått tak på sykkelbagger, liggeunderlag, lys og lukter, bukser, setetrekk, reparasjonsutstyr, verktøy, dekk og slanger, hjelmer og mer til på biltema. Jeg har også ved andre aktivteter satts tor pris på biltema, og man kan få all den gaffatapen man måtte trenge for en billig penge.

Fordelen med å ha mange barn, er at man kommer i kontakt med folk som bedriver med forskjellig. Yngstejenta i huset er venninne med en hyggelig fyr som heter Jan Olav, som driver sykkelbutikken sykkelglede. Han utstyrte meg med en sykkel som passet meg perfekt, og der fikk vi også sykkelen til June, for en rimelig pris; alt med tanke på at man må ikke ha det dyreste av det dyre.

Så der er vi. Syklene står i skrivende stund for fininnstilling av gir og bremser. Min nye, trengte en liten sjekk etter at jeg byttet styre. Jeg liker de gamle styrene, ikke disse tversoverstyrene som syklene nå er befengt med, og de syklene som har slike retrostyrer, har gjerne ikke de girene jeg vil ha. Så bytte av styre var et must, og slikt gjør jeg selvsagt selv....

Det jeg fant ut var at wirene var for korte, så de måtte byttes ut. Det tok litt tid for å si det pent. Med en rekke forbannelser over hvor vanskelig disse sykkeldelerprodusentene skal lage ting, så vurderer jeg nå å designe systemer som man kan forholde seg til uten spesialverktøy og nesteningeniørkompetanse. Men det får bli etter ferien.

Vel, bremser og gir fungerte de, men de trengte å justeres litt, og jeg var så grinete at jeg fant ut jeg lot dette bli gjort av proffene. Junes sykkel trengte også noen justeringer, så det passet bra.

Så nå er vi klare for tur!

Snart...

Velkommen hit.

Da er man forhåpentligvis i gang med noe jeg har tenkt på lenge. Mitt navn er Even Tyr Bjerkeli (ja, jeg heter det), og er en mann med en etterhvert stor og noe broket familie.

Dette er en blogg hvor jeg, og mitt hus' beboere, etterhvert skal beskrive noen av våre turer.'

Jeg tror dette kan bli morsomt.

(Fra en tidligere tur)