Sandefjord-Bergen; oppladning. Den lille styrkeprøven.

Sandefjord-Porgrunn-Larvik-Sandefjord

Som et en liten test på hva jeg faktisk klarer av sykling i løpet av en dag, så måtte jeg prøve meg på en lengre rute, med noen greie bakker. 5 timer, 8.7 mil - ikke langt unna strekningen Sandefjord-Kragerø, og halve av hva jeg håper å kunne klare i løpet av en dag - litt usikker på den siste der nå: det kjentes nemlig veldig godt i lårene den siste mila, og understellet var nummen en god stund etter hjemkomsten.

Men altså. Jeg klarte turen greit. Med litt justering av fart, og matpauser, så skal dette ikke være uoverkommelig.

Så, turen selv. Faktisk en veldig fin tur, og når veiarbeidet rundt Larvik er ferdig, så blir det veldig godt. Æksjonkæmmet mitt må dessverre ikke anses som noe mer enn et fotoapparat, for som videokamera suger det, evt er det jeg som bruker som er noe lavmål, så den dokumentasjonen jeg håpet på, den ble dessverre langt dårligere enn jeg håpet.

Jeg startet i åtte-tiden fra Sandefjord (åpenbart) og tråkket i vei med freidig mot. Prøver å stagge meg selv, for jeg har en tendens til å ta i litt vel mye i starten, og må bruke 70% av tiden etter å motivere meg selv til å fortsette. Denne gangen gikk det fint.

Frem til Larvik gikk det knirkefritt, kom meg til Bøkeskogen og syklet under E18, hvor jeg oppdaget vel nede fra skogen, at der er det bare et eneste digert anleggsområde. Vel, uten skilting på toppen av bakken og med tidligere nevnte freidig mot, så gav jeg syndig blaffen i alle skilter som sto "Uvedkommede ingen adgang" på; jeg hadde jo hjelm på...

Da jeg nærmet meg utkjørselen av området, så kommer det en åpenbart streng dame i vaktselskapuniform. HUn stopper meg med myndig holdning, og spør om jeg ikke kan lese skilt. Joda, svarer jeg. Jeg kan lese skilt, men det sto ingen skilt på toppen av bakken, der oppe i skogen (og den bakken var bratt!), og  jeg gadd ærlig talt ikke å snu.

Vel, damen sa videre at det er jo for  min egen sikkerhet, og når jeg ser slike skilt, så burde jeg jo snu (hun pekte på skiltet ved siden av seg). Vel, jeg snur ikke nå, sa jeg. Dette var hun enig i var litt dumt, så jeg fortsatte med at de burde da virkelig skilte før veien ned til området at det ikke var noen gjennomgang der, for det var for dårlig. Og så syklet jeg videre, mens jeg humret for meg selv. Jeg hadde jo hjelm!!!

Vel forbi dette anleggsområdet, så bar det videre opp til gamle E18 mot Porsgrunn. Her oppdaget jeg at anleggsområdet faktisk varte, dog uten adgang forbudt-skilt, helt frem til Telemark. Og jeg må si at den stille landeveisgleden på sykkelen, den uteble litt av gale lastebilsjåfører som vitterlig ikke holder 60-grensa hellig og diverse anleggsmaskiner og anleggsarbeidere som sto og så på anleggsmaskinene.

Ved passering over til Telemark, så ble det roligere (bortsett fra lastebilene, firmabilene og en og annen beboerbil), og den gode følelsen kom snikende. 

Vinden tok seg litt opp, motvind selvsagt, men det i seg selv var jo bra, for medvind på vei hjem hørtes bra ut. 

Landgangen er en dump man kommer til før Porsgrunn, og her fant jeg ut at jeg ville filme veien ned og opp, fordi her er en gammel vei, som snirkler seg opp fra Landgangen mot Porsgrunn, som faktisk er nokså fascinerende. Det var da jeg hadde pest meg opp korketrekkerbakken at jeg fant ut at kameraet ikke fungerte slik jeg ville det skulle fungere, og da ble jeg litt grinete; men jeg tråkket opp bakken, uten stopp (mer enn hva jeg og June gjorde i fjor).

Skuffelsen var der da jeg stilte meg foran kameraet, pustet tungt ut, og så at det ikke var på.... Dernest fant jeg ut at batteriet var tomt, så jeg fikk ikke filmet andre veien heller. Jippi... Neste gang!

Herfra var det grei skuring ned til Porsgrunn og Telemarksporten. Motvinden gjorde at jeg måtte tråkke ned den siste bakken, som er lang, og nokså (les; litt mer enn nokså), hvorpå jeg tenkte "Kanskje jeg ikke trenger å tråkke oppover!!!". Vel nede ved Telemarksporten og (reklame) Statoil, følte jeg meg både pigg og frisk i beina, så nødplanen (ja, jeg hadde det!!!) med å besvime his svigerforeldrene viste seg å være unødvendig. Hadde med (reklame) Statoilkoppen, så det ble kaffe, banan og litt proteinshake, før jeg vendte nesa hjemover. 02:15:xx viste (reklame) Sports Tracker, og det var jeg greit fornøyd med.

Jeg måtte tråkke opp bakken...

Mevind hjemover er fint, og det gikk radig. Før jeg visste ordet av det, var jeg tilbake til Larvik. Siden veien til Bøkeskogen var utelukket grunnet vaktselskap og adgang forbudt-skilt, så fant jeg ut at jeg kunne ta turen gjennom Larvik, og gamleveien til Sandefjord. Overraskende lettvint å komme til Larvik, og så lenge man ikke følger Sykkelvei 1, men holder seg langs hovedveien gjennom sentrum, så går det lett å komme seg gjennom sentrum også.

Apropos Sykkelvei 1. Etter turen mot Flekkefjord, så var jeg noe frustrert over skiltingen av sykkelstiene. Det viser seg at veivesenet ikke skilter sykkelstier for å komme seg fra A til B korteste veien, men skilter det slik, at sykkelturistene kan få med seg steder som ikke lengre får særlig besøk. (det siste er egen tolkning). Dermed vil man, om man sykler Sykkelvei 1, gjennom Larvik mot Sandefjord, få med seg borettslag, parker, nabolag og strender, og Kaupang (!), som man strengt tatt kanskje ikke ønsker å få med seg, om man f.eks. har tidspress, eller ikke et behov for å bruke krefter på bakveier med sine bakker og berg ut mot havet.

Jeg tok likevel veien om Kaupang, dels fordi jeg fikk lyst, men hovedsaklig for å strekke turen.

4 timer var godt. Jeg stod ved krysset inn mot Jaaberg og spiste banan og  (reklame?) polarbrød med (reklame?) skinkeost. Vinden var nå mer mot enn med, jeg kjente at jeg var sulten og at kreftene kunne ha vært mer tilgjengelige. Likevel valgte jeg å ta veien om Ringdal, hvilket betød at jeg fikk bare motvind et lite stykke. Vinden hadde tatt seg opp, og det begynte å gjøre nokså vondt i lårene, med litt krampetendenser. Mine edlere (?) deler og naboen mistrivdes merkbart nå, så stående sykling tiltok. Dette er ikke helt riktig forresten; avløpsdelen av de nevnte edle delene hadde visst sovnet. Interessant følelse.

Oppe på Raveien fikk jeg vinden i ryggen, og herfra og hjem gikk det unna med toppfart på 33 km/t (ikke så veldig lenge må jeg innrømme), så nådde jeg hjem før ungene var feridge på skolen. Vel nesten alle ungene da; min gamle sykkelpartner June var hjemme, men lot seg ikke imponere nevneverdig over min nyeste bragd og forsvant til naboen.

Jeg gikk i dusjen med vaklende ben og sovende penis, men rimelig fornøyd. Jeg er ikke avskrekket.

Sandefjord-Flåm(Bergen) - Idé, plan og forklaring.

Vel. Planen er lagt. Det mest konkrete er dog reiseruta, uten spesifiserte etapper eller mengde tid eller kilometer for sådanne.

Opprinnelig var tanken hele veien til Bergen, men etter sist bilferie til stedet, så husker jeg endeløse inn- og utfjorder, samt alskens bergtopper og daler fra man kommer ned fra fjellet. En onkel, Onkel Geir, foreslo over en kopp kaffe å sykle ned Rallarveien og ta båt fra Flåm, og jeg må si det gjorde veldig godt i lårene, og stumpen, bare ved tanken.

Det viktigste for meg er egentlig å komme meg over fjellet; kyst til kyst.

Idéen om denne turen kom til meg da jeg satt og lurte på hva jeg skulle finne på i sommer. Min datter Maria og jeg skal prøve oss på Sandefjord-Flekkefjord neste år, og da er jo denne sommeren helt åpen for en tur for meg på egen hånd. Men hvor?

Tanken kom ganske fort. Bergen. Onkel Geir bor i Bergen, og han trenger jo besøk. Og Bergen er jo så fin en by, i pent vær, og i Bergen skinner alltid sola på postkort. Jeg har også andre kjenninger i Bergen, og turen er såpass lang og målet såpass langt borte fra hjemme, at jeg kan jo helt sikkert finne på noe sprell som premie. Selv om det ikke hadde overrasket meg om jeg ble møtt av kjerring og unger ved ankomst, med latteren rungende av nyervervet cowboygange og ordene "Ble du våt?". Jeg har nemlig vært i Bergen før, og jeg ble våt alle gangene.

Men uansett, Bergen ble målet.

Planleggingen er nå, vel halvannen måned før avreise, vel i gang. Ruta er lagt (se kart). Treningen på (reklame følger) e2 treningssenter (reklame er etter som jeg så i nyhetene ikke lov uten forklaring, men jeg er usikker på om min leserskare er stor nok til at det får økonomiske følger for min del, men siden det offentlige betaler meg kun en luselønn for å holde befolkningens gamle, og/eller avgåtte mennesker i live, så tar jeg ingen sjanser!!!) har gjort meg veltrimmet som en maskin...vel, ikke helt. Det tar forbannet lang tid å få en kropp som den Olaf Tufte har, mye lengre enn jeg trodde. Strengt tatt er jeg ikke i nærheten, og jeg undrer meg på om jeg noensinne kommer til å få muskler. NOK om det! Jeg trener i alle fall.

Sykkeltreningen er også i gang, dog noen tydelig forbedring av sykkelformen er jeg ikke sikker på om jeg kan spore, men jeg er nå eier av sykkelbukse, sykkelsko og kompresjonstights; faktisk jeg har anskaffet mer treningstøy det siste året, enn jeg har gjennom hele livet frem til ett år siden.

Tights...jeg må si noen ord om tights. Eller menn i tights. ENDELIG! Jeg har, som erfaren superheltnerd, savnet muligheten for menn/gutter å bruke tights uten å bli ledd av helt siden første gang jeg ble ledd av. Nå er tiden her, og jeg er glad. Så glad at jeg skrev en mail til Marvel, om at menn i midtlivskrisen burde også få muligheten til å kjøpe treningstøy med tegningene til sine superhelthelter. Klatrere i Spider-Man drakt, syklister i\med skallen til Punisher på brystet, orienteringsløpere som ser ut som Wolverine. Oh, glede! Svaret var at de skulle sende idéen til markedsavdelingen, og de gratulerte meg med midtlivskrisa og ønsket meg lykke til med treningen. Kan godt være de lo godt.

(Robin Hood: Men in Tights)

Så. Hvorfor?

Vel. Midtlivskrise er noe enhver mann burde ta på alvor, og erkjenne som en del av enhver manns rettigheter. Noen får seg Ferrari, noen får seg elskerinner og noen tar på seg joggebuksa og får hjerteinfarkt 1. Januer. De av oss som overlever de innledende rundene kan kultivere krisen, og gjøre den til vår egen; og enkelte, som jeg, kan gjøre den til allemannseie via en blogg. Man(n) kan gå sammen flere menn, og legge ut på gutteturer i skog og mark, drepe bjørn med pil og bue, fange fisk med hendene og overleve i villmarken, men jeg er ikke så glad i andre menn, og ikke er jeg spesielt glad i villmarken. Så en tur på asfalt med UTSIKT over villmarken, og med muligheter for hytter og espresso på veien, det passer meg faktisk ganske så bra.

Jeg vil gjøre dette fordi det er egentlig ganske dumt, og for å bevise for meg selv og verden ellers, at selv middels trente menn, med en relativt positiv innstilling til livet, kan klare noe slikt. Også uten det dyreste utstyret. 

Jeg tror dette kan bli ganske så morsomt jeg. Om jeg da ikke dør på veien. Det ville vært kjedelig.