Sandefjord-Bergen epilog

Guuuhuhuhud, jeg er god!

Så. Sykle til Bergen? Eller rettere sagt Flåm. Hvorfor?

Skrev litt omkring det før reisen: Sandefjord-Flåm, idé, plan og forklaring. Men jeg tenkte jeg skulle utdype det litt, men vil først skrive litt om ankomst Bergen, og ikke minst avreisen, og litt det i mellom, men det er vel for mer spesielt interesserte.

Altså: Hurtigbåten tok meg til Bergen på fem timer. Jeg kunne selvsagt ha syklet turen til Bergen, men da hadde jeg ikke valgt Rallarvegen, og jeg hadde måttet vurdere langt flere ruter med tanke på hvor man faktisk kan sykle uten fare for liv og helse; riksvei 7 er jo en skam i så måte.

Det er jo litt vittig at gNore som profilerer seg som landet for naturopplevelser ikke tilrettelegger for å oppleve naturen fra for eksempel sykkel. Symptomatisk er det vel at jeg selv ikke har vurdert ferieturer i Norge med noe annet enn bil? Bilferie er liksom et begrep, i hvert fall i min verden, og snakker man om turopplevelser, så er det å transportere seg til avreisested x, og gå, sykle, stå på ski osv frem og rundt tilbake til x, i sjeldne tilfeller fra x-å, via y, z, æ, og ø. Det å reise fra A (hjemme) til Å med noe annet en motorisert kraft, det har liksom aldri vært et tema. For langt? Vel, jeg har vel nyss bevist at det faktisk ikke er for langt.

Men jeg vil igjen påpeke dette med tilrettelagte sykkelstier. Flott at man skilter sykkelstier/-veier, for eksempel numedalsruta. Flott tur forresten; anbefales på det sterkeste, men med litt tidspress, så blir det å sykle på et utall småveier, som ofte er elendig skiltet og utenfor allfarvei med mangel på butikker, campingplasser osv, så blir det rett og slett for dumt. Som for eksempel å sykle Larvik -Sandefjord. Er dette en del av en lengre tur, f.eks. Kristiansand-Oslo, så blir det tøysete å skulle skilte folk ned om Kaupang og langs svært kuperte småveier, som er lite egnet til sykling om man møter på en bondetamp i stylet 240 og med halv kilo wonderbaum i speilet. Minst like skummelt som å få føling med stressede osloensere i store svarte suver på en smal riksvei uten veiskulder - eller en semitrailer for den saks skyld.

Det må kunne å an å tilrettelegge for syklister på hovedveiene OG småveiene. Ta i bruk de nedlagte jernbanesporene!!!!

Men ja. Dette er grunnen til at jeg valgte løsningen til Flåm, med påfølgende hurtigbåt, samt at Rallarvegen fristet og den skuffet ikke. Verdens flotteste sykkeltur (Muligens). Lofoten frister, så godt mulig jeg revurderer den uttalelsen en gang. Dog, tror ikke jeg sykler til Lofoten herfra. Tar nok litt for lang tid.

Så ankomst Bergen, og onkel Geir. Koteletter på grillen og kald øl på bordet var en kjærkommen velkomst, selv om Geir måtte drikken øllen selv, i og med jeg ikke liker øl. Fikk litt vin da, og fant ut at chilipølser og rødvin er ikke verdens beste kombinasjon det heller. Men glad var jeg.

Så våkner man opp til en blandet lykkefølelse. Bena verker, rumpa verker, hodet summer og man tenker litt: "Hva nå?" Egg og bacon til frokost fikk meg til å glemme alle sprø tanker om videre sykling, og dagen videre ble fylt med naturiststrand og en fuktig kveld i gode venners lag.

Frokst hos onkel Geir. Geir er forøvrig ikke en dum fangst for interessenter av den slags.

En smule fyllesyk gjorde minst mulig ut av dagen derpå, og jeg måtte få ordnet meg hjemturen. En fest ventet hjemme, og sykling hjem var derfor tidsmessig uaktuelt, og rumpa mi protesterte ved tanken. Det skulle bli litt vanskeligere enn forventet...

Jeg hadde nemlig, i mine villeste fantasier, ikke tenkt alternativer enn toget hjem. Regnet med at det var det enkleste og billigste måten å reise hjem på, selv med togbytte i Drammen. Vel......................
På nettet og med appen kan man ikke bestille billett med sykkel, og den var jo litt greit å ha med seg hjem igjen, så jeg ringte. Vel........................................................................................................

Plass til sykkel på toget? Nei, ingen plass til sykkel på toget.
Kan jeg sende den som gods? Nei, gods er reservert bedriftskunder.
Jaha. Hva jeg gjør jeg da? Sykle hjem? Jeg måtte reise meg litt da det nesten skrek ned i stolen.

Sende sykkelen som pakkepost, og ta toget uten sykkelen? Fly kanskje?

Altså. Jeg pakket sykkelen sammen, fordi det sto på Norvegian sine sider hvordan sykkel måtte pakkes, og med en 25 timers frist på billettbestilling med spesialbagasje, så ventet jeg ikke. Så sjekket jeg priser:

Sykkelen ville kostet 350 kroner å sende som post. Billigste togbillett de aktuelle dagene var 499,-

Norvegian (Dette kan oppfattes som reklame) hadde billett til 699, pluss 299 for sykkelen. Differansen her ville jeg ha spist, drukket og sikkert brukt opp allerede på togstasjonen.

En liten ringerunde til restbil.no, som jo så genialt samler alle leiebiler som skal tilbake til der de kom fra, og man kan da tilby seg å kjøre bilen hjem mot å betale drivstoff. Dessverre var det ingen biler som skulle til Sandefjord eller deromkring, så det måtte jeg la fare. Men tanken på en bilferie med en viss grad av lottofølelse, den kom sigende, så det er en mulig greie en gang.

Vel. Flybilletten ble bestilt, og brukte deretter resten av dagen til å gjøre så lite som mulig. En hyggelig aften med onkel Geir og døtrene (som jeg aldri klarer å navnesortere!!!!), leste en bok som jeg ikke leste ferdig. Pratet om Øystein Sunde og Top Gear, lo og slappet helt av der på verandaen, en fantastisk sommerkveld i Bergen.

Neste dag var avreisedag. Jeg fikk sagt ha det til kjentfolk og så hjalp jeg, med god hjelp av det som hørtes ut som Tyggen, onkel Geir med å felle noen trær.

Tyggen (?) var et unikum med motorsag og pågangsmot, og jeg hjalp til etter beste evne.

 Trærne kom ned i tide til avreise mot flyplassen. Var i det hele tatt en artig dag. Jeg er veldig glad i motorsager.

Noe spesielt var det da denne dagen. Etter at billettene var bestilt og jeg hadde slått meg til ro med å fly hjem, så går PST ut med terrorvarsel... Jo takk, med min katastrofehjerne og sedvanlige flaks, så følte jeg at sannsynligheten for kapring var i overkant stor, men billetten var betalt og jeg skulle på fest, så om en kaprer kom hoppende frem, så tror jeg at jeg hadde blitt nokså sur.

Så til flyplassen bar det, terror eller ikke!

 Eddie så noe skeptisk ut. Jeg antar at edderkopper ikke nødvendigvis flyr så voldsomt mye, men det kan være jeg tar feil

Flesland er som flyplasser flest - Flestland? Det vrimler av skrikende unger, illeluktende mennesker og ansatte som flyr (!) rundt. Virket som om luftkondisjoneringsanlegget på Flesland ikke var av ypperste kvalitet, så alle de ansatte var minst like, om ikke mer, svette som oss reisende, og jeg må nå si at selv om det lukter litt ubehagelig, så er det noe med pene jenter som svetter. Jaja.

Men der satt vi da ved riktig gate, pimpet på en farris. Kaffe hadde jo vært godt, men jeg er ikke vant med flytoaletter, så jeg valgte å kjøre litt safe der.

Ut av vinduet ser jeg bagasjefolket, eller hva nå de som behandler bagasjen på flyplasser kaller seg, med stor omhu og forsiktighet rullet min sammenpakkede sykkel ut av tralletingen og opp på rullebåndet. Det var egentlig litt vemodig å se, for jeg er glad i sykkelen min nå, og det var med litt følelse av nedverdigelse at den ble stuet vekk på denne måten. Men rumpa mi var strålende fornøyd!

Så var det ombordstigning, og alt gikk jo fullstendig smertefritt. Ingen ransaking, ingen kroppsvisitering av en svett vekter, bare smilende kabinansatte og ekle medpassasjerer.

Jeg er ingen fan av offentlig transport, og er egentlig såre fornøyd med valg av transportmiddel; 40 minutter fremfor et uendelig antall timer med mennesker jeg ikke har noen interesse av å bli kjent med.

Så var det avgang. Norvegian faktisk - så hvorfor snakket piloten dansk? Jeg skjønte ham bedre da han snakket engelsk. Og Hvorfor i all verden har de sluttet med de dansende damene i midtgangen under babbelet om nødutganger? En video som viste katastrofe etter katastrofe; brann, kræsjing, drukning? Dette gjorde meg ikke akkurat rolig!

Og hvorfor turbulens? Vi er i verdens rikeste land og har mer penger en gud; så hvorfor turbulens? Det er ikke noe gøy! Og den følelsen av å se nedover i flyet: Hjernen ser at alt er i vater, men kroppen er på vei oppover i en unaturlig fart mens den hopper og spretter i setet, bare reddet av en beltestropp rundt magen.

Jeg skal innrømme at jeg ikke trivdes voldsomt godt. Og medpassasjerene som satt ved siden av meg hadde definitivt ikke vunnet noen Nobelpris i noen sammenhenger. Praten deres var mer smertefullt enn å høre på disse desperate husfruene i en eller annen county på Fem. Er det mulig å kunne si så lite, på en så fullstendig intetsigende og uengasjerende måte? Jeg var overlykkelig da wifien ble slått på, og jeg kunne publisere min mulige siste reis på facebook med statusoppdateringer som:
40 minutter i en stor boks med vinger..

TURBULENS!!! 
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAASSASSSSSSAAAAAAAAAQQAQQQQAAWSWSWQWSSAAAAAAAAAAS

Det har begynt å klø i ørene. Er jeg allergisk mot fly?

Jeg lever, rasshøl!

Litt moro skal man ha det. At mine såkalte venner bare lo og gjorde narr av meg, burde jeg vel ha skrevet noe om, men jeg gidder ikke. Kjøtthuer alle sammen.

Men hjem kom jeg. Jeg må si at det var en litt rar følelse å se uniformert politi med maskinpistol, sivilt politi med hylstrede pistoler på hoften. Jeg bekjempet trangen å rope "BOMBE!" ganske enkelt, og var kjapt inn i bilen til en ventende kamerat. Det var forresten Ole, han som skulle holde festen jeg hadde gledet meg til, og syklet kjapt over fjellet for, og han sa at festen var avlyst. Huh!

Jaja, jeg var i alle fall i live, og fikk skyss hjem, og fest kan jeg jo alltids ta igjen. Vel hjemme, og jeg fikk pakket ut sykkelen. Her kom jeg på at jeg skulle sjekke bremsene, som jeg lurte litt på ned fra Myrdal...

Oppdatert sjekkliste til neste sykkeltur for nødvendig sykkelutstyr:
Slanger, reperasjonssaker, førstehjelpsskrin OG nye bremser!

Så var man hjemme da. Hva nå? Jo, selvsagt skryter jeg om hva jeg har gjort til absolutt alle! Deler på facebook, skriver bloggen, møter sykkelkompiser og sier "Ja da jeg syklet. På DEN sykkelen!"

...og så leser jeg avisa, Sandefjords blad: To 16 åringer sykler fra Nordkapp til Sandefjord. ER DET MULIG!? Skal to drittunger få turen min til å føles som en liten weekendtur rundt hagen? Av alle bedritne påfunn?

Neida. Jeg er stolt. Jeg klarte alle målene mine, selv de jeg ikke helt trodde på. Jeg fikk verdens flotteste sykkeltur, så langt jeg vet i alle fall, og jeg anbefaler Rallarvegen til ALLE jeg møter. Men det aller beste var at det var faktisk ikke så vanskelig...

Joda, det var tungt og jeg kunne ha syklet kortere etapper, færre timer osv. Jeg kunne ha snudd på vei opp fra Rødberg da jeg bannet og svertet over de idiotiske påfunnene mine, men det  ar faktisk ikke så ille. Det var en flott tur, og selv om jeg har noen sykkeltimer i beina, så kan alle gjøre det. Litt mørning, trening og oppkjøring anbefales, men man kan klare det. Man kan klare det med barn og øvrig familie, man kan faktisk erobre Norge på sykkel; disse to forbannede drittungene beviser det også. Det går an, man trenger ikke å være supertrent, eller ha utstyr til mangfoldige tusen.

Jeg syklet over fjellet på en middels priset hybridsykkel, med utstyr jeg har samlet inn over to år og det er ikke dyrt utstyr: dekk til 50-60 kroner stykket, verktøy til en rimelig penge; bagger og tøy kjøpt på salg. Mitt poeng med hele turen var å bevise for meg selv, men også for alle som bryr seg, at det går an! Og man kan kose seg skikkelig!

Neste år skal jeg og Maria på da 13 forsøke oss til Flekkefjord. Jeg har trua på at vi klarer det denne gangen. Det handler selvsagt om form, men kanskje mest om å ville og å tørre. Resultatet er mestring og glede over å ha gjort noe stort: Man har vunnet litt over seg selv.

Etter Flekkefjord? Jeg synes jeg hører kontinentet rope: EVEN TYR!

Sandefjord-Bergen dag 3

Finsehytta-Flåm, med båt til Bergen.

Dag tre begynte med at jeg slet med å få sove. Mygg og snorking, samt irritasjonen over å måtte bruke sovepose i sovesalen, gjorde at jeg sto opp i fire-tiden, la meg ned på storstua og sov der en halvannen time, etter at jeg drepte et par fluer.

La meg etterhvert opp i sengen igjen, da folket begynte å stå opp og fikk en liten time til der oppe før frokost. Fikk i meg bra med kaffe, pluss en kopp på reisen, grei frokost, en diiiihihihihiger nistepakke med bl.a. to egg, masse pålegg, ikke like mye brød og hele TO vaffelplater. Nestemann i køen så rart på meg.

Ha det bra, Finse! Vakkert ligger du til.

Så dro jeg opp og rasket med meg all bagasjen, og i den prosessen vekket jeg paret som lå og dro seg. Hørte han hvisket irritert den jævla snorkefaen. All den tid han ikke henvendte seg til meg direkte, ga jeg blaffen. Så. En kopp kaffe til, få alt på sykkelen, og jeg var klar for siste etappe...håpet jeg. Ante ikke hvor tungt det skille bli, eller hvor langt det egentlig var, men resepsjonisten, den blodsugeren, som ikke helt visste hva myggnetting var, mente det skulle gå bra. Flåm, her kommer jeg!

Pakket og klar!

 Solen skinte, det var passe kjølig i været. Utenfor hytta spurte en kar meg på engelsk om jeg kunne ta bilde av ham og reisefølget; de var to menn og to damer på min alder. Jeg svarte på min klingende norgelsk at det kunne jeg - Digresjonstid!

Jeg stoppet flere ganger og spurte turister som drev og tok bilde av hverandre, eller bare tok bilder omkring seg, om jeg skulle ta bilde av de. De ble alle glade, ingen tok meg for en pervo - de skulle bare visst - og jeg fikk en god følelse. Digresjon over.

Så jeg tok bildet, og de var fornøyde, og jeg hørte de snakket norsk sammen.... Hm, tenkte jeg. Er jeg så skitten? Den samme mannen kom bort til meg og spurte, igjen på engelsk, om hvor jeg skulle hvor jeg svarte på klingende østlandsk - jeg snakker norsk, og er på vei til Flåm. Så lo vi ltt, småpjattet, og sa ha det bra, og så tråkket vi i vei, samme vei. De hadde dog ingen bagasje, så jeg regnet med de ble fort borte, men vi passerte hverandre med jevne mellomrom hele veien ned til Flåm. Hyggelige folk, selv om de ikke tok med seg noe av vekten min.

 Avsted det bar.Kjente i bena at de var ikke overbegeistret, men det var ingen tunge bakker, bare noen små knauser, og humøret var stigende. Virkelig. Med et skikkelig kamera kunne jeg nok ha "skrevet" denne turen med bare bilder. Det var slående vakkert, grandiost og bare det å være der, i dette været, på denne turen...jeg blir nesten rørt her jeg skriver. Det er ikke ofte man føler seg så i live, så i ett med verden, selv om man er kun i sitt eget selskap. Har du et lite snev av turglede, så ta denne turen!

Det gikk litt opp, det gikk litt ned, mye slake nedover bakker med fint driv. Noen partier var steinete, andre var tettpakket grus og atter andre partier var med løs grus. Sistnevnte var mest skummelt, særlig i nedoverbakkene, da mine dekk er beregnet for slikt underlag, men de holdt. Jeg ramlet ikke, selv om jeg hadde et par "AAAAA!". Men det er mest fordi jeg er veldig flink å forestille meg hva som kan skje, hvordan det kan gå og verst tenkelig endelige utfall. Dette e en av grunne  til at jeg har veldig lyst å holde begravelseseremonien min før jeg dør, slik at jeg kan få sagt det jeg trenger å si!

Det jeg, merkelig nok, ikke forventet å møte var snø over veien. Jeg mintes at det ble nevnt av andre, at det var noen fonner over, men det kom likevel overraskende på meg. Men jeg må si jeg ble litt glad også. Det passet så godt inn i det hele, selv om å baksere sykkelen over enkelte av disse fonnene ikke var like enkelt. Men det gikk det også; på et tidspunkt vurderte jeg å kjøre over en, men jeg slo det fra meg. Hovmod står for fall heter det, og i mitt tilfelle har slike avgjørelser mer enn en gang ført til skade.

 Jeg kom også forbi et skilt oppe i fjellheimen. Vel flere skilt faktisk, men her betydde det at jeg nå var definitivt på vei nedover; jeg var faktisk kommet helt hit. Nå var det jo bare strake veien ned til havnivået nesten; man kan si at optimismen min lett kan føre til skuffelser, eventuelt kalle den for selvbedrag. Men for all del: uten denne innstillingen og uten denne evnen til å tro på at det kan gå, men ane at det kan gå lukt til helvete på alle måter, uten denne, så hadde jeg ikke lest "Rallarvegen Fagervatn. Høgste punkt 1343 m.o.h.

Nå bar det ned til "kysten".

Brevandring på mikronivå.

Frelst av stenhytteselfie

Deler av veien var som sagt stenete og med løs grus. Kombinasjonen av disse var ikke det morsomste. Jeg måtte dels pga vekt og dekk gå av sykkelen og trille ned partiet ved denne stenhytta - som jeg forøvrig ikke hadde takket nei til. Kan ikke skjønne at de bygger trehytter med all denne steinen rundt? Den lå virkelig vakkert til syntes jeg. Et gammel jernbanespor gikk i tunnel rett ved, og igjen slo det meg at hvorfor ikke lage stier av disse gamle sporene. Da kunne man jo også tilby, for de som er avhengige av hjelpemidler som ikke fungerer på dette underlaget, en naturopplevelse av de sjeldne.

 Det er jo egentlig en trist tanke at mange mennesker ikke kan få med seg slikt, uten hjelp fra Lars Monsen eller andre pådrivere. Slik sett er jo Rallarveien kanskje mer tilgjengelig enn man kunne tro; pågangsmot, hjelpemidler og lagarbeid kan utrette mye. Men gamle jernbanespor går likevel ikke så helvetes bratt, hverken opp eller ned! Jeg har virkelig troen på gamle jernbanespor!

Apropos pågangsmot og gale sykkelturister. Jeg møtte på en engelsktalende fyr, jeg vil gjette på østeuropeer, men jeg tar nok feil. Han var på vei oppover, og jeg lurte jo på hvor de skulle, for de var visst flere.

"Stavanger." Og de hadde syklet fra Bergen.

Ikke si jeg er gal!

Vilt, vakkert og vått

 Så bar det videre nedover. Snøen ble borte, og det ble stadig mer frodig og temperaturen steg. Landskapet ble brattere og tidvis villere med fossefall og bratte heng, og fortsatt like lamslående vakkert. Litt trafikkfarlig denne naturen, men det gikk bra.

Krystallklart kan man trygt si. Man får veldig lyst til å
 bade, men er du ikke dreven i isbading, kan det fort
bli nokså kjølig...

 



 Så...Myrdal. Like ved Vatnahalsen hotell, med Myrdal Fjellstove; der Flåmsbana og Bergensbanen møtes. Mange tar Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm, og toget tilbake. Å sykle fra Flåm innebærer å sykle opp, ikke bare bakkene du ser under her, men også alle bakkene opp fra Flåm, til punktet der Rallarvegen begynner, og jeg kan med hånden på hjertet si at Nore-Geilo var et lett tråkk i sammenligning. Overstadig begeistret for at jeg skulle ned og ikke opp. Selv om nedstigningen tidvis var fryktelig skummel.

For meg med høydeskrekk, så var dette i overkant spennende

Da jeg kom ned i dalen der nede, så tenkte jeg med meg selv: Dette må være verdens vakreste sykkeltur!

 Greit nok. Ned måtte jeg. Og jeg var livredd. Jeg har som nevnt høydeskrekk, og selv om jeg på min måte prøver å ikke la dette påvirke meg i hverdagen, så er jeg alt annet en glad i å se nedover mer enn 5-6 meter, særlig ikke når det er rett ned. En million meter fritt fall med en trollstigevei belagt med grus...? Det kjentes i kroppen da jeg til slutt var nede.

Slutten på Rallarveien. Velkommen "sivilisasjonen".

Og så plutselig var sykkelturen på én måte over. "Slutt på Rallarvegen, se opp for møtende biltrafikk." Med tegninger av blod, gørr og storstilt frykt fra påkjørte syklister. Joda, takk skal dere ha, Flåm!

Men jeg var altså trygt nede fra himmelstigen, eller hva pokker de nå kaller det vesle monsteret av ingeniørkunst, og jeg levde. Sjarmøretappen lå foran meg.

Slik ser man ut etter å ha syklet Rallarveien

Ford til fjord. Over fjellet.
På sykkel. Følelsen var rimelig bra!

Veien ned til Flåm var like lett å sykle ned, som den sikkert er et mareritt å sykle opp. Likevel møtte jeg på flere syklister på vei oppover, og noen hadde til og med bagasje med seg. Noen smilte riktignok mer enn andre, mens jeg, jeg smilte fra øre til øre og syntes jeg hadde vært flink! Det siste strekket, fra de særdeles behagelige unnabakkene og gjennom Flåm og ned til bryggeområdet føltes nok mye lengre enn det var. Men plutselig så var jeg der. Det krydde av folk; der var båter, hus, resturanter, souvenirbutikker og saltvann. Sjøen var nådd; fjorden, kysten (mer eller mindre), flo og fjære: jeg hadde syklet over fjellet. På DEN sykkelen! På min svarte tohjuling, på billigdekk og uoriginalt styre, sykkelen som mine sykkelkompiser hadde stilt seg skeptiske til. Sandefjord-Flåm på sykkel! OK...minus to mil med tog da, men pokker heller.!

Jeg hadde virkelig lyst til å heve armene over hodet og rope vilt og hemningsløst, men jeg er faktisk litt for sjenert til akkurat det. Så jeg bare gliste! Stort!

Fjord. Saltvann. Cruiseskip... Kyst til Kyst over Norges feiteste del! (Synes jeg)

En flott båtreise, om man ikke er for
sliten til å bry seg...

Sykkelturen var plutselig over. Jeg trykket vilt på telefonen, og fikk meldt fra til all de jeg er glad i og som har fulgt meg på turen. Jeg var over fjellet. Sykkelen fikk jeg lov til å parkere ombord i båten, billetten kjøpte jeg på turistkontoret, og alle jeg snakket med fikk vite om bragden min. Jeg var så høy på meg selv, og ræva mi den formelig jublet.

Eddie fikk ikke mye oppmerksomhet av meg denne gangen,
 men for en isbryter!

 Jeg surret rundt i bryggeområdet en stund. Var sulten og tørst, og det var vilt varmt her nede i lavlandet. Fant meg en butikk som ikke hadde to kilometer med turister foran kassa og som solgte brus. Spratt opp matpakka fra Finsehytta (eggene hadde jeg fortært på veien ned!) og spiste meg faktisk svært godt mett på hovedsaklig pålegg og vafler.

Så var det å vente. Halvannen time før båten gikk; jeg hadde nådd målet to timer før båten dro. Jeg var så fornøyd.

Så der satt jeg da, i skyggen av båten og hørte på folket rundt meg. Amerikanere og kinesere, italienere og franskmenn; ikke så mange nordmenn, og resten av Flåm så nokså - vel - kjedelig ut.

 Så var det til slutt å borde skipet som skulle bringe meg til Bergen på fem timer. Mye tid ble bragt foran i baugen på hurtigbåten; jeg er ikke begeistret får båter, og mindre begeistret for offentlig transport. Altfor mange mennesker pakket sammen som buskap, og ikke alle (som meg selv) lukter blomster, eller er like morsomme å forholde seg til som meg.

5 timer ombord på en båt, hvor man i hovedsak står stille med fare for grunnstøting, eksplosjoner, drukning og et utall andre former for voldsom død. Og ikke minst 5 timer uten annet å gjøre enn å være der...!

5 timer til Bergen.




Onkel Geir møtte meg på bryggen, han prøvde å ta bilde av langveisfareren, "rallaren" eller hva du nå skulle kalle det, men med iphone er det ikke alltid at den vil gjøre som man ber den om, så ingen kaibilde dessverre. Jeg fikk servert øl (som jeg ikke liker, så Geir drakk den i stedet), og vin, som jeg drakk et halvt glass av; chilipølse og rødvin er ikke den beste kombinasjonen fant jeg ut. Grillede koteletter, pølser og salat. Og kaffe!

Onkel Geir, og hans vakre datter Malenesofielise gjorde at dag 3, den siste reisedagen min, egentlig ble helt perfekt. Snille mennesker bør man verdsette oftere. Så Geir, om du leser dette, så tusen takk for et særdeles hyggelig opphold i ditt gardinløse hjem. Jeg liker deg!

Dag tre var over. Reisen var gått raskere enn hva jeg hadde trodd. Håpet om tre dager var der, men jeg trodde ikke så mye på det. Rumpa var sår, kroppen var sliten, hodet summet og jeg var ne så inn i helvete stolt!

                                           

Onkel Geir!
(P.S. Spillebrikken til Tore het Geir. Vi lo mye av hvordan Tore klarte å si Geir. Tore er rar.)

En liten snutt av et vakkert sted.

Sandefjord-Bergen dag 2

Ruten samsvarer ikke helt med virkeligheten; den er mye verre. Neida, den mangler en togreise.

Våknet på Nore etter en natt med noe søvnvansker. Kroppen var noe full av adrenalin, tipper jeg, og hjernen summet av inntrykk, og ikke minst en god porsjon stolthet;  jeg innrømmer det. Jeg var rimelig høy på meg selv da jeg i går kveld subbet rundt blant campinggjestene i kilt. Søvnen ble deretter, samt væskeinntaket mitt tok litt av, så min middelaldrende kropp måtte kvitte seg med litt væskeoverskudd i overkant mange ganger.

Vel. Klokken var blitt fem, eller der omkring, og jeg begynte umiddelbart å samle sammen bagasje, og innta frokosten. Polarbrødene, som på Flesberg og i går kveld smakte fortreffelig med skinkeost, vokste sakte i munnen på meg, og jeg gikk over til de sanswichknekkebrødene og saltkjeks; var ikke all verden de heller. Nøtteblandingen derimot, fungerte som gull: Takk til mammaen til Marie, som kom med det forslaget. Gull!-sier jeg. GULL!

Med kjeften full av nøtter, og et ego fullt av pågangsmot, ble sykkelen pakket.

Jeg er i ettertid rimelig sikker på at jeg glemte igjen et håndkle og en løpeshorts, men det fant jeg ikke ut før jeg senere på dagen skulle ta meg en dusj...

Ut på veien bar det, klokken var seks om morgenen, det var behagelig kjølig og helt stille. Litt fuglesang, og små plask fra vannet. Fin stemning. Jeg skulle ønske at jeg i hvert fall hadde tatt med meg pulverkaffe!!! Er det mulig, liksom?

Morna campinghytta

Rett ovenfor campingplassen kom jeg til noe som har skapt litt bryderi for meg når jeg skulle lage til ruta på googlemaps:

TUNNEL!!!!

Denne skumle tunnelen på tusenvis av cm, skulle da altså sende meg til venstre her, og opp langs dalsiden:

14 km til Rødberg, om jeg tok sjansen på tunnelen, eller 31 km opp langs dalsiden....

Vel, som videoen viser, så tok jeg sjansen på tunnelen og siden jeg ennå kan skrive, så overlevde jeg tilsynelatende uten varige men.

Så bar det da videre oppover mot fjellene. Nokså begivenhetsløst et godt stykke. Bratt opp til Rødberg og forbi, alt som kunne selge kaffe var stengt som vanlig på denne turen. Målet var Geilo, kanskje Haugastøl.

Gledet meg virkelig til kjenne på solen igjen.

Rødberg ved kraftverket; første stigning unnagjort. Tungt med greit.

Mot Rødberg ved samme sted

Passert Rødberg, og målet virket ikke langt unna. Stigningene var fortsatt greie.

Fantastisk utsikt, solen varmet behagelig selv i motbakken.

Så er man på fjellet... Det er noe eget med de norske fjellene. Selv om de er snart mer bebygd enn lavlandet.

Så. Jeg pustet og peste meg opp forbi Rødberg og endte så til slutt opp i fjellheimen. Dette var jo ikke all verden tenkte jeg. Bena kjentes gode, rumpa var ikke overbegeistret og jeg prompet med mye lyd. Ofte. Alt kjentes godt og trygt ut. Naturen var et skue, temperaturen var fortsatt behagelig, og alt jeg manglet var som vanlig kaffe. Men akkurat nå, så var det greit. Jeg passerer vel en og annen landhandler, bensinstasjon eller lignende etterhvert, tenkte jeg freidig.

Merkelig nok, så åpnet ingen butikker før en time etter at jeg passerte de, og bensinstasjoner...mulig det ikke er det største behovet for slikt her oppe.

Når klokka Nærmet seg åtte var jeg blitt sulten. Stoppet ved et vandrerhjem, kaféen var ikke åpnet ennå-selvsagt- men jeg fikk slappet av med de fortsatt like smakløse polarbrødene, og jeg observerte med en viss kjølig distanse at skinkeosten snart var tom. Nøtteblandingen derimot sviktet ikke; selv om jeg skulle ønske mer rosiner og mer papaya, for nøttene ble en smule tørre etterhvert.

Min kjære sykkel i soloppgang

Så tråkket jeg glad og fornøyd videre. En time gikk, og det begynte å gå oppover igjen, ganske mye oppover faktisk. Men det var ikke mer enn hva jeg kunne takle. Så: kvart over ni, eller deromkring:

40 km tar man på en halvannen time i siviliserte strøk, dog uten bagasje. Her oppe...? Litt lengre.

Jeg synes jo skiltet var morsomt da. Og varselskiltet som sa 7% stigning 0-7 km. "Ja nå får jeg prøvd meg" sa eventyret... Som det store skiltet sa: 7-9% stigning, i altså syv kilometer. Hvor hardt kunne det være? 7 kilometer er knappe 2 km lengre enn på til jobb som jeg sykler på et kvarter.

Vel. Jeg kan fortelle at 7-9% stigning på sykkel med allerede oppgitt mengder bagasje, 165 km i bena fra gårsdagen, samt de allerede brukte 2-3 mil opp hit, det var tungt. 400 meter opp i helvetet tenkte jeg med meg selv "SNU!" Jeg pustet, jeg sto, jeg satt, jeg stønnet og solen var endelig begynt å varme skikkelig! Man kunne nesten høre at det dryppet på asfalten, hadde det ikke vært for forknytte banneord, høylydt stønning og knirkelyder fra alt for mye forbannet bagasje!!!!!

Men pent er det jo da.

Hadde jeg hatt æksjnkæmmet mitt ennå, så kunne jeg også kanskje få tatt bildet av lemen. Det fløy nemlig lemen på kryss og tvers av veien, og når jeg passerte de, hørte jeg en slags fresende lyd, som sikkert i lemenstørrelse er skremmende. Etter de 116 første gangene var dette nå begynt å bli for jævlig irrterende, og der jeg slet meg oppover, bokstavelig talt meter for meter, så fantaserte jeg om grillspyd og ondskapsfull latter. Lemen my ass!

Vel. Bakken den varte og rakk, 7 km virket mye lengre her enn hjemme. Vannet forsvant, så jeg måtte fylle opp fra de mange bekkene som kom sigende. Jeg prøvde å trille sykkelen litt, men sykkelsko er ikke behagelig å gå i, og sykkelen er da fanden meg like tung uansett. Til slutt fikk jeg dratt ut joggeskoene, i håp om at dette byttet var lurt. Vel, det ble mer behagelig å gå, men fant raskt ut at det var lite hensiktsmessig. Tungt var det på bena uansett, og nå slet jeg bare på armene i tillegg. 

Så. Etter det som virket som 20 mil, så kom jeg frem til følgende rytme, for oss som ikke deltar i sykkelritt og har lårmuskler som Johan Olav Koss i glansdagene: 4-600 meter tråkk. Pause med vann og nøtter. 4-600 meter med tråkk. Pause.

En kan trygt si at det ikke gikk så fryktelig fort, men oppover gikk det. Og så!

Klokken 11 nærmer jeg meg toppen, og KAFFE! Bare det at Vasstulan ikke åpner før 12.

Jeg skal innrømme at jeg ble mer enn litt skuffet, og det slo meg en annen ting. Jeg var egentlig ikke belemret med så altfor mye trafikk. Fellesferien var i gang, det var helg, det er mer hytter enn lemen her oppe; hvor var folket? Og så fant jeg ut av det. Fordi kaféene aldri er åpne, så har jo ikke folk noen grunn til å dra på fjellet. Løsningen er selvsagt Å ÅPNE TIDLIGERE FOR HELVETE!!!!!

Ikke noe å gjøre med den slags. Jeg tråkket med furten mine videre og kom til slutt opp.

Den aller verste stigningen var tatt. Selv om det herværende høyfjellshotellet selvsagt var stengt det også, så egentlig nedlagt ut, så var jeg glad der jeg skviset ut den siste skinkeosten på de fortsatt usmakelige polarbrødene, tygde litt nøtteblanding og satt meg ned på en værslitt benk i le av et sliten gammelt stengt hotell.

Så var det jo bare å tråkke videre. Om ikke lenge, så begynte jeg å hallusinere... hva skuet mine lett synshemmede øyne? Torsettlia? 

Jaggu... Ikke bare var det kafé der, men den var åpen! Så en kaffe, okay, to, et karbonadesmørbrød og ervervelse av dundersalt, godt og blandet og en tyrkisk pepper på pinne, så skal jeg love dere at humøret var strålende igjen. Med fornyet energi tråkket jeg relativt spenstig videre på min stolte tohjuling.

Nedover er 7% helning veldig greit å forholde seg til. Veldig greit. Det eneste var en viss tanke som kom over meg. For de som kjenner meg litt, så er jeg flink til å evne å positivt tenke ut alle mulige scenarioer for verst mulig utkomme; og der jeg trillet bak bilene, som nå var i økende antall, så kom jeg på at bremsene mine er ikke skiftet siden jeg kjøpte sykkelen. Og jeg har tross alt syklet noe. En annen sak jeg fant ut av, var at om jeg sykler like fort som bilene nedover her, og jeg skulle finne på å miste kontrollen over styret, så dør jeg -minst! Joda, så der satt jeg lettere anspent med hendene på bremsene og håpet.

To stigninger til av samme helning, men langt kortere. Nummer to var "bare" 4 km og nummer to var 2. Skal ikke påstå at det gikk lett, men jeg kom over.

Så nær klokken 15:00 så jeg Geilo. 

Herfra gikk ting nokså fort. Jeg var skrubbsulten, og målet var egentlig nådd; jeg kunne da altså klare å nå Haugastøl.

Så nede i Geilo stoppet jeg en lokal syklist og fikk anbefalt en resturant. Jeg spurte også litt om veien videre, om stigninger og slikt, men han trakk veldig på det: Å sykle langs med riksvei 7 var ikke det smarteste man kunne finne på. Jeg så også at trafikken her var mildt sagt tung. Uansett, mat først, tenke siden. resturanten lå like ved, og der møtte jeg på en hyggelig fyr med som var ivrig etter en prat, og han kunne godt tenke seg litt hjelp med rødvinen sin; karaffelen han hadde bestilt var noe større enn han hadde regnet med.

Jeg fikk bestilt mat, mens vi snakket. Jeg fortalte om turen, han fortalte at også han hadde begynt å sykle litt; men ikke så langt om gangen. Han var en stor mann, og tydelig glad i vin. Selv om dette var litt i overkant. Dessverre kunne jeg ikke hjelpe ham med vinen- det ville nok ikke falt heldig ut på veien videre, og også han kommenterte farene ved riksvei 7. En kompis av han hadde nesten blitt blåst av veien flere ganger, og det satte min hjerne i gang, og det er ganske mange ganger jeg klarer å forestille meg blodig, forslått og døende i grøfta, selv når jeg er sulten.

Toget! NSB! Det ble anbefalt, og jeg sjekket ruta. Klokka var da 15:25. Toget gikk 15:50

Okay...det følgende skjedde: Jeg hev i meg maten, eller det viktigeste av den: kyllingen og litt poteter. Sa hade til mannen med vinen, kastet meg på sykkelen og satte av sted mot stasjonen. Turister kastet seg til side der jeg donget med bjellen, og jeg kom meg opp på stasjonen der jeg hørte toget ble annonsert i rute. 

Inn på stasjonen, mannen i luka sa at toget var fullt. Faen!

Vel, du kan jo høre med konduktøren om du kunne få sitte på likevel. Jess! Konduktører er jo nesten som bussjåfører; menn med godt humør. Ikke helt..

Jeg fikk sitte på, men denne lett eldre mannen som innehadde rollen som konduktør, var alt annet en blid, og selv om jeg var utrolig sjarmerende og takknemlig, så freste han til meg når vi kjempet sykkelen opp i toget, når han sa hvor jeg skulle gå inn, da han skulle ha betaling og da han hjalp meg ut med sykkelen, hvor jeg muistet resten av godt og blandet godteriet mitt, fordi jeg hadde glemt å lukke styrebaggen min! 

Mannen på stasjonen uttrykte forøvrig da vi lempet sykkelen opp i toget: "Å, såpass!" Den veide visst litt mer enn han forestilte seg, og jeg kjente det rykket litt i egoet; 6-9% stigning i tilsammen 13 kilometer. Ha! 

Riktignok etter siste stigning, men det var slik jeg følte meg ovenfor mannen på stasjonen.

Så var jeg plutselig på Haugastøl, og klokka var ikke fem en gang. Jeg kunne jo sykle minst 5 timer til; Finse? Ja!

På haugastølsenteret fikk jeg til og med kjøpt meg skrue til skoen, men valgte likevel å bruke joggeskoene. Jeg er ikke dreven nok til å trekke løs sykkelskoen raskt nok dersom sykkelen plutselig bestemmer seg for å stå stille. Og så bar det innover Rallarveien. Jeg ble anbefalt veien av onkel Geir, da jeg snakket med ham om turen min. En venninne som jeg også skulle hilse på i Bergen hadde også tråkket Rallarveien på sykkel, og var full av lovord. Jeg fant ut, da jeg snakket med Geir, at Flåm var tross alt over fjellet, og båt derfra til Bergen var en særdeles god idé.

Men altså. Rallarveien. Den kan jeg, og skal jeg skrive mye om etterhvert, for det er en opplevelse. Om man sykler eller går, så bør man, om man har litt turglede i livet, ta denne veien.

Etter parkeringsplassen på Haugastøl åpnet dette landskapet seg. NÅ var jeg virkelig på fjellet. 

Grusveien var fin den, men det skal sies at jeg tenkte noen ganger at det nok kunne være lurt med litt mer spor i dekkene, enn mine dekk. Heldigvis hadde jeg ikke kjøpt de tynne jeg fristet etter på butikken sist jeg sjekketm så det gikk. Litt vinglete, litt spinning, men det gikk fint. Selv med tung bagasje.

Så bar det innover til Finse. Solen var sakte men sikkert på hell, temperaturen var fin og jeg følte meg glad. Litt kaffetørst bare.

 

Nådde Finsehytta i 7-tiden tror jeg. Ble mindre bilder etterhvert. Var etterhvert blitt nokså sliten. Det er tyngre å holde sykkelen i gang på grus og stein, noen ganger tettpakket, noen ganger løs, dekkene og bagasjen gjorde det ikke lettere.

På hytta fikk jeg plass i sovesal B, seng 24, rett under vinduet. Så deilig, tenkte jeg, litt lys, litt luft og rett ved døra, hadde til og med ekstra plass til all bagasjen. Middag klokka 21, frokost klokka 8, niste kroner 70, og dusj 4 minutter kroner 20...jeg skjønte at her tok man betalt for det meste. Må forresten huske på å melde meg inn i turistforeningen igjen, for det blir fort dyrt dette. Forrige tur tok jeg inn på hotell ved Brokelandsheia; Jeg og June, med frokost til under tusenlappen. Men da kunne jeg dusje så lenge jeg ville også, og pizzaen fra pizzasjappa var ikke dum den. Skal innrømme at sovesal, med krav om sovepose, eller teppepose (som man kunne få leid eller kjøpt), og at frokosten ikke inkluderte niste, så ble de rundt 900 kronene jeg betalte litt sure. 

Det var forresten her jeg fant ut at jeg hadde glemt håndkleet, og med tanke på hva dusjen kostet, så gadd jeg ikke å spørre om prisen på håndkle. Vasket meg ved vasken, slik at den verste lukta ble tatt, tråkket rundt i kilt før middag; da tok jeg bukse på. Var ikke så mange som snakket med meg...

Maten var grei, ble mett, og senga var myk. Greit med luft, ikke fullt så greit med med mygg. Myggnetting tenker man visst ikke på her oppe... Så nok en natt med relativt dårlig med søvn.

Men, jeg var ferdig med dag 2. Jeg hadde nådd lengre enn målet, takket være en sur konduktør og nsb. Skruen var tilbake, jeg var mett og livet var egentlig bra, selv om jeg luktet helt jævlig antakelig.

God natt fra sovesal B