 |
| Guuuhuhuhud, jeg er god! |
Skrev litt omkring det før reisen: Sandefjord-Flåm, idé, plan og forklaring. Men jeg tenkte jeg skulle utdype det litt, men vil først skrive litt om ankomst Bergen, og ikke minst avreisen, og litt det i mellom, men det er vel for mer spesielt interesserte.
Altså: Hurtigbåten tok meg til Bergen på fem timer. Jeg kunne selvsagt ha syklet turen til Bergen, men da hadde jeg ikke valgt Rallarvegen, og jeg hadde måttet vurdere langt flere ruter med tanke på hvor man faktisk kan sykle uten fare for liv og helse; riksvei 7 er jo en skam i så måte.
Det er jo litt vittig at gNore som profilerer seg som landet for naturopplevelser ikke tilrettelegger for å oppleve naturen fra for eksempel sykkel. Symptomatisk er det vel at jeg selv ikke har vurdert ferieturer i Norge med noe annet enn bil? Bilferie er liksom et begrep, i hvert fall i min verden, og snakker man om turopplevelser, så er det å transportere seg til avreisested x, og gå, sykle, stå på ski osv frem og rundt tilbake til x, i sjeldne tilfeller fra x-å, via y, z, æ, og ø. Det å reise fra A (hjemme) til Å med noe annet en motorisert kraft, det har liksom aldri vært et tema. For langt? Vel, jeg har vel nyss bevist at det faktisk ikke er for langt.
Men jeg vil igjen påpeke dette med tilrettelagte sykkelstier. Flott at man skilter sykkelstier/-veier, for eksempel numedalsruta. Flott tur forresten; anbefales på det sterkeste, men med litt tidspress, så blir det å sykle på et utall småveier, som ofte er elendig skiltet og utenfor allfarvei med mangel på butikker, campingplasser osv, så blir det rett og slett for dumt. Som for eksempel å sykle Larvik -Sandefjord. Er dette en del av en lengre tur, f.eks. Kristiansand-Oslo, så blir det tøysete å skulle skilte folk ned om Kaupang og langs svært kuperte småveier, som er lite egnet til sykling om man møter på en bondetamp i stylet 240 og med halv kilo wonderbaum i speilet. Minst like skummelt som å få føling med stressede osloensere i store svarte suver på en smal riksvei uten veiskulder - eller en semitrailer for den saks skyld.
Det må kunne å an å tilrettelegge for syklister på hovedveiene OG småveiene. Ta i bruk de nedlagte jernbanesporene!!!!
Men ja. Dette er grunnen til at jeg valgte løsningen til Flåm, med påfølgende hurtigbåt, samt at Rallarvegen fristet og den skuffet ikke. Verdens flotteste sykkeltur (Muligens). Lofoten frister, så godt mulig jeg revurderer den uttalelsen en gang. Dog, tror ikke jeg sykler til Lofoten herfra. Tar nok litt for lang tid.
Så ankomst Bergen, og onkel Geir. Koteletter på grillen og kald øl på bordet var en kjærkommen velkomst, selv om Geir måtte drikken øllen selv, i og med jeg ikke liker øl. Fikk litt vin da, og fant ut at chilipølser og rødvin er ikke verdens beste kombinasjon det heller. Men glad var jeg.
Så våkner man opp til en blandet lykkefølelse. Bena verker, rumpa verker, hodet summer og man tenker litt: "Hva nå?" Egg og bacon til frokost fikk meg til å glemme alle sprø tanker om videre sykling, og dagen videre ble fylt med naturiststrand og en fuktig kveld i gode venners lag.
.jpg) |
| Frokst hos onkel Geir. Geir er forøvrig ikke en dum fangst for interessenter av den slags. |
Jeg hadde nemlig, i mine villeste fantasier, ikke tenkt alternativer enn toget hjem. Regnet med at det var det enkleste og billigste måten å reise hjem på, selv med togbytte i Drammen. Vel......................
På nettet og med appen kan man ikke bestille billett med sykkel, og den var jo litt greit å ha med seg hjem igjen, så jeg ringte. Vel........................................................................................................
Plass til sykkel på toget? Nei, ingen plass til sykkel på toget.
Kan jeg sende den som gods? Nei, gods er reservert bedriftskunder.
Jaha. Hva jeg gjør jeg da? Sykle hjem? Jeg måtte reise meg litt da det nesten skrek ned i stolen.
Sende sykkelen som pakkepost, og ta toget uten sykkelen? Fly kanskje?
Altså. Jeg pakket sykkelen sammen, fordi det sto på Norvegian sine sider hvordan sykkel måtte pakkes, og med en 25 timers frist på billettbestilling med spesialbagasje, så ventet jeg ikke. Så sjekket jeg priser:
Sykkelen ville kostet 350 kroner å sende som post. Billigste togbillett de aktuelle dagene var 499,-
Norvegian (Dette kan oppfattes som reklame) hadde billett til 699, pluss 299 for sykkelen. Differansen her ville jeg ha spist, drukket og sikkert brukt opp allerede på togstasjonen.
En liten ringerunde til restbil.no, som jo så genialt samler alle leiebiler som skal tilbake til der de kom fra, og man kan da tilby seg å kjøre bilen hjem mot å betale drivstoff. Dessverre var det ingen biler som skulle til Sandefjord eller deromkring, så det måtte jeg la fare. Men tanken på en bilferie med en viss grad av lottofølelse, den kom sigende, så det er en mulig greie en gang.
Vel. Flybilletten ble bestilt, og brukte deretter resten av dagen til å gjøre så lite som mulig. En hyggelig aften med onkel Geir og døtrene (som jeg aldri klarer å navnesortere!!!!), leste en bok som jeg ikke leste ferdig. Pratet om Øystein Sunde og Top Gear, lo og slappet helt av der på verandaen, en fantastisk sommerkveld i Bergen.
Neste dag var avreisedag. Jeg fikk sagt ha det til kjentfolk og så hjalp jeg, med god hjelp av det som hørtes ut som Tyggen, onkel Geir med å felle noen trær.
 |
| Tyggen (?) var et unikum med motorsag og pågangsmot, og jeg hjalp til etter beste evne. |
Noe spesielt var det da denne dagen. Etter at billettene var bestilt og jeg hadde slått meg til ro med å fly hjem, så går PST ut med terrorvarsel... Jo takk, med min katastrofehjerne og sedvanlige flaks, så følte jeg at sannsynligheten for kapring var i overkant stor, men billetten var betalt og jeg skulle på fest, så om en kaprer kom hoppende frem, så tror jeg at jeg hadde blitt nokså sur.
Så til flyplassen bar det, terror eller ikke!
Flesland er som flyplasser flest - Flestland? Det vrimler av skrikende unger, illeluktende mennesker og ansatte som flyr (!) rundt. Virket som om luftkondisjoneringsanlegget på Flesland ikke var av ypperste kvalitet, så alle de ansatte var minst like, om ikke mer, svette som oss reisende, og jeg må nå si at selv om det lukter litt ubehagelig, så er det noe med pene jenter som svetter. Jaja.
Men der satt vi da ved riktig gate, pimpet på en farris. Kaffe hadde jo vært godt, men jeg er ikke vant med flytoaletter, så jeg valgte å kjøre litt safe der.
Ut av vinduet ser jeg bagasjefolket, eller hva nå de som behandler bagasjen på flyplasser kaller seg, med stor omhu og forsiktighet rullet min sammenpakkede sykkel ut av tralletingen og opp på rullebåndet. Det var egentlig litt vemodig å se, for jeg er glad i sykkelen min nå, og det var med litt følelse av nedverdigelse at den ble stuet vekk på denne måten. Men rumpa mi var strålende fornøyd!Så var det ombordstigning, og alt gikk jo fullstendig smertefritt. Ingen ransaking, ingen kroppsvisitering av en svett vekter, bare smilende kabinansatte og ekle medpassasjerer.
Jeg er ingen fan av offentlig transport, og er egentlig såre fornøyd med valg av transportmiddel; 40 minutter fremfor et uendelig antall timer med mennesker jeg ikke har noen interesse av å bli kjent med.
Og hvorfor turbulens? Vi er i verdens rikeste land og har mer penger en gud; så hvorfor turbulens? Det er ikke noe gøy! Og den følelsen av å se nedover i flyet: Hjernen ser at alt er i vater, men kroppen er på vei oppover i en unaturlig fart mens den hopper og spretter i setet, bare reddet av en beltestropp rundt magen.
Jeg skal innrømme at jeg ikke trivdes voldsomt godt. Og medpassasjerene som satt ved siden av meg hadde definitivt ikke vunnet noen Nobelpris i noen sammenhenger. Praten deres var mer smertefullt enn å høre på disse desperate husfruene i en eller annen county på Fem. Er det mulig å kunne si så lite, på en så fullstendig intetsigende og uengasjerende måte? Jeg var overlykkelig da wifien ble slått på, og jeg kunne publisere min mulige siste reis på facebook med statusoppdateringer som:
40 minutter i en stor boks med vinger..
TURBULENS!!!
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
Det har begynt å klø i ørene. Er jeg allergisk mot fly?
Jeg lever, rasshøl!
Litt moro skal man ha det. At mine såkalte venner bare lo og gjorde narr av meg, burde jeg vel ha skrevet noe om, men jeg gidder ikke. Kjøtthuer alle sammen.
Men hjem kom jeg. Jeg må si at det var en litt rar følelse å se uniformert politi med maskinpistol, sivilt politi med hylstrede pistoler på hoften. Jeg bekjempet trangen å rope "BOMBE!" ganske enkelt, og var kjapt inn i bilen til en ventende kamerat. Det var forresten Ole, han som skulle holde festen jeg hadde gledet meg til, og syklet kjapt over fjellet for, og han sa at festen var avlyst. Huh!
Jaja, jeg var i alle fall i live, og fikk skyss hjem, og fest kan jeg jo alltids ta igjen. Vel hjemme, og jeg fikk pakket ut sykkelen. Her kom jeg på at jeg skulle sjekke bremsene, som jeg lurte litt på ned fra Myrdal...
Oppdatert sjekkliste til neste sykkeltur for nødvendig sykkelutstyr:
Slanger, reperasjonssaker, førstehjelpsskrin OG nye bremser!
Så var man hjemme da. Hva nå? Jo, selvsagt skryter jeg om hva jeg har gjort til absolutt alle! Deler på facebook, skriver bloggen, møter sykkelkompiser og sier "Ja da jeg syklet. På DEN sykkelen!"
...og så leser jeg avisa, Sandefjords blad: To 16 åringer sykler fra Nordkapp til Sandefjord. ER DET MULIG!? Skal to drittunger få turen min til å føles som en liten weekendtur rundt hagen? Av alle bedritne påfunn?
Neida. Jeg er stolt. Jeg klarte alle målene mine, selv de jeg ikke helt trodde på. Jeg fikk verdens flotteste sykkeltur, så langt jeg vet i alle fall, og jeg anbefaler Rallarvegen til ALLE jeg møter. Men det aller beste var at det var faktisk ikke så vanskelig...
Joda, det var tungt og jeg kunne ha syklet kortere etapper, færre timer osv. Jeg kunne ha snudd på vei opp fra Rødberg da jeg bannet og svertet over de idiotiske påfunnene mine, men det ar faktisk ikke så ille. Det var en flott tur, og selv om jeg har noen sykkeltimer i beina, så kan alle gjøre det. Litt mørning, trening og oppkjøring anbefales, men man kan klare det. Man kan klare det med barn og øvrig familie, man kan faktisk erobre Norge på sykkel; disse to forbannede drittungene beviser det også. Det går an, man trenger ikke å være supertrent, eller ha utstyr til mangfoldige tusen.
Jeg syklet over fjellet på en middels priset hybridsykkel, med utstyr jeg har samlet inn over to år og det er ikke dyrt utstyr: dekk til 50-60 kroner stykket, verktøy til en rimelig penge; bagger og tøy kjøpt på salg. Mitt poeng med hele turen var å bevise for meg selv, men også for alle som bryr seg, at det går an! Og man kan kose seg skikkelig!
Neste år skal jeg og Maria på da 13 forsøke oss til Flekkefjord. Jeg har trua på at vi klarer det denne gangen. Det handler selvsagt om form, men kanskje mest om å ville og å tørre. Resultatet er mestring og glede over å ha gjort noe stort: Man har vunnet litt over seg selv.
Etter Flekkefjord? Jeg synes jeg hører kontinentet rope: EVEN TYR!
