Sandefjord-Bergen dag 3

Finsehytta-Flåm, med båt til Bergen.

Dag tre begynte med at jeg slet med å få sove. Mygg og snorking, samt irritasjonen over å måtte bruke sovepose i sovesalen, gjorde at jeg sto opp i fire-tiden, la meg ned på storstua og sov der en halvannen time, etter at jeg drepte et par fluer.

La meg etterhvert opp i sengen igjen, da folket begynte å stå opp og fikk en liten time til der oppe før frokost. Fikk i meg bra med kaffe, pluss en kopp på reisen, grei frokost, en diiiihihihihiger nistepakke med bl.a. to egg, masse pålegg, ikke like mye brød og hele TO vaffelplater. Nestemann i køen så rart på meg.

Ha det bra, Finse! Vakkert ligger du til.

Så dro jeg opp og rasket med meg all bagasjen, og i den prosessen vekket jeg paret som lå og dro seg. Hørte han hvisket irritert den jævla snorkefaen. All den tid han ikke henvendte seg til meg direkte, ga jeg blaffen. Så. En kopp kaffe til, få alt på sykkelen, og jeg var klar for siste etappe...håpet jeg. Ante ikke hvor tungt det skille bli, eller hvor langt det egentlig var, men resepsjonisten, den blodsugeren, som ikke helt visste hva myggnetting var, mente det skulle gå bra. Flåm, her kommer jeg!

Pakket og klar!

 Solen skinte, det var passe kjølig i været. Utenfor hytta spurte en kar meg på engelsk om jeg kunne ta bilde av ham og reisefølget; de var to menn og to damer på min alder. Jeg svarte på min klingende norgelsk at det kunne jeg - Digresjonstid!

Jeg stoppet flere ganger og spurte turister som drev og tok bilde av hverandre, eller bare tok bilder omkring seg, om jeg skulle ta bilde av de. De ble alle glade, ingen tok meg for en pervo - de skulle bare visst - og jeg fikk en god følelse. Digresjon over.

Så jeg tok bildet, og de var fornøyde, og jeg hørte de snakket norsk sammen.... Hm, tenkte jeg. Er jeg så skitten? Den samme mannen kom bort til meg og spurte, igjen på engelsk, om hvor jeg skulle hvor jeg svarte på klingende østlandsk - jeg snakker norsk, og er på vei til Flåm. Så lo vi ltt, småpjattet, og sa ha det bra, og så tråkket vi i vei, samme vei. De hadde dog ingen bagasje, så jeg regnet med de ble fort borte, men vi passerte hverandre med jevne mellomrom hele veien ned til Flåm. Hyggelige folk, selv om de ikke tok med seg noe av vekten min.

 Avsted det bar.Kjente i bena at de var ikke overbegeistret, men det var ingen tunge bakker, bare noen små knauser, og humøret var stigende. Virkelig. Med et skikkelig kamera kunne jeg nok ha "skrevet" denne turen med bare bilder. Det var slående vakkert, grandiost og bare det å være der, i dette været, på denne turen...jeg blir nesten rørt her jeg skriver. Det er ikke ofte man føler seg så i live, så i ett med verden, selv om man er kun i sitt eget selskap. Har du et lite snev av turglede, så ta denne turen!

Det gikk litt opp, det gikk litt ned, mye slake nedover bakker med fint driv. Noen partier var steinete, andre var tettpakket grus og atter andre partier var med løs grus. Sistnevnte var mest skummelt, særlig i nedoverbakkene, da mine dekk er beregnet for slikt underlag, men de holdt. Jeg ramlet ikke, selv om jeg hadde et par "AAAAA!". Men det er mest fordi jeg er veldig flink å forestille meg hva som kan skje, hvordan det kan gå og verst tenkelig endelige utfall. Dette e en av grunne  til at jeg har veldig lyst å holde begravelseseremonien min før jeg dør, slik at jeg kan få sagt det jeg trenger å si!

Det jeg, merkelig nok, ikke forventet å møte var snø over veien. Jeg mintes at det ble nevnt av andre, at det var noen fonner over, men det kom likevel overraskende på meg. Men jeg må si jeg ble litt glad også. Det passet så godt inn i det hele, selv om å baksere sykkelen over enkelte av disse fonnene ikke var like enkelt. Men det gikk det også; på et tidspunkt vurderte jeg å kjøre over en, men jeg slo det fra meg. Hovmod står for fall heter det, og i mitt tilfelle har slike avgjørelser mer enn en gang ført til skade.

 Jeg kom også forbi et skilt oppe i fjellheimen. Vel flere skilt faktisk, men her betydde det at jeg nå var definitivt på vei nedover; jeg var faktisk kommet helt hit. Nå var det jo bare strake veien ned til havnivået nesten; man kan si at optimismen min lett kan føre til skuffelser, eventuelt kalle den for selvbedrag. Men for all del: uten denne innstillingen og uten denne evnen til å tro på at det kan gå, men ane at det kan gå lukt til helvete på alle måter, uten denne, så hadde jeg ikke lest "Rallarvegen Fagervatn. Høgste punkt 1343 m.o.h.

Nå bar det ned til "kysten".

Brevandring på mikronivå.

Frelst av stenhytteselfie

Deler av veien var som sagt stenete og med løs grus. Kombinasjonen av disse var ikke det morsomste. Jeg måtte dels pga vekt og dekk gå av sykkelen og trille ned partiet ved denne stenhytta - som jeg forøvrig ikke hadde takket nei til. Kan ikke skjønne at de bygger trehytter med all denne steinen rundt? Den lå virkelig vakkert til syntes jeg. Et gammel jernbanespor gikk i tunnel rett ved, og igjen slo det meg at hvorfor ikke lage stier av disse gamle sporene. Da kunne man jo også tilby, for de som er avhengige av hjelpemidler som ikke fungerer på dette underlaget, en naturopplevelse av de sjeldne.

 Det er jo egentlig en trist tanke at mange mennesker ikke kan få med seg slikt, uten hjelp fra Lars Monsen eller andre pådrivere. Slik sett er jo Rallarveien kanskje mer tilgjengelig enn man kunne tro; pågangsmot, hjelpemidler og lagarbeid kan utrette mye. Men gamle jernbanespor går likevel ikke så helvetes bratt, hverken opp eller ned! Jeg har virkelig troen på gamle jernbanespor!

Apropos pågangsmot og gale sykkelturister. Jeg møtte på en engelsktalende fyr, jeg vil gjette på østeuropeer, men jeg tar nok feil. Han var på vei oppover, og jeg lurte jo på hvor de skulle, for de var visst flere.

"Stavanger." Og de hadde syklet fra Bergen.

Ikke si jeg er gal!

Vilt, vakkert og vått

 Så bar det videre nedover. Snøen ble borte, og det ble stadig mer frodig og temperaturen steg. Landskapet ble brattere og tidvis villere med fossefall og bratte heng, og fortsatt like lamslående vakkert. Litt trafikkfarlig denne naturen, men det gikk bra.

Krystallklart kan man trygt si. Man får veldig lyst til å
 bade, men er du ikke dreven i isbading, kan det fort
bli nokså kjølig...

 



 Så...Myrdal. Like ved Vatnahalsen hotell, med Myrdal Fjellstove; der Flåmsbana og Bergensbanen møtes. Mange tar Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm, og toget tilbake. Å sykle fra Flåm innebærer å sykle opp, ikke bare bakkene du ser under her, men også alle bakkene opp fra Flåm, til punktet der Rallarvegen begynner, og jeg kan med hånden på hjertet si at Nore-Geilo var et lett tråkk i sammenligning. Overstadig begeistret for at jeg skulle ned og ikke opp. Selv om nedstigningen tidvis var fryktelig skummel.

For meg med høydeskrekk, så var dette i overkant spennende

Da jeg kom ned i dalen der nede, så tenkte jeg med meg selv: Dette må være verdens vakreste sykkeltur!

 Greit nok. Ned måtte jeg. Og jeg var livredd. Jeg har som nevnt høydeskrekk, og selv om jeg på min måte prøver å ikke la dette påvirke meg i hverdagen, så er jeg alt annet en glad i å se nedover mer enn 5-6 meter, særlig ikke når det er rett ned. En million meter fritt fall med en trollstigevei belagt med grus...? Det kjentes i kroppen da jeg til slutt var nede.

Slutten på Rallarveien. Velkommen "sivilisasjonen".

Og så plutselig var sykkelturen på én måte over. "Slutt på Rallarvegen, se opp for møtende biltrafikk." Med tegninger av blod, gørr og storstilt frykt fra påkjørte syklister. Joda, takk skal dere ha, Flåm!

Men jeg var altså trygt nede fra himmelstigen, eller hva pokker de nå kaller det vesle monsteret av ingeniørkunst, og jeg levde. Sjarmøretappen lå foran meg.

Slik ser man ut etter å ha syklet Rallarveien

Ford til fjord. Over fjellet.
På sykkel. Følelsen var rimelig bra!

Veien ned til Flåm var like lett å sykle ned, som den sikkert er et mareritt å sykle opp. Likevel møtte jeg på flere syklister på vei oppover, og noen hadde til og med bagasje med seg. Noen smilte riktignok mer enn andre, mens jeg, jeg smilte fra øre til øre og syntes jeg hadde vært flink! Det siste strekket, fra de særdeles behagelige unnabakkene og gjennom Flåm og ned til bryggeområdet føltes nok mye lengre enn det var. Men plutselig så var jeg der. Det krydde av folk; der var båter, hus, resturanter, souvenirbutikker og saltvann. Sjøen var nådd; fjorden, kysten (mer eller mindre), flo og fjære: jeg hadde syklet over fjellet. På DEN sykkelen! På min svarte tohjuling, på billigdekk og uoriginalt styre, sykkelen som mine sykkelkompiser hadde stilt seg skeptiske til. Sandefjord-Flåm på sykkel! OK...minus to mil med tog da, men pokker heller.!

Jeg hadde virkelig lyst til å heve armene over hodet og rope vilt og hemningsløst, men jeg er faktisk litt for sjenert til akkurat det. Så jeg bare gliste! Stort!

Fjord. Saltvann. Cruiseskip... Kyst til Kyst over Norges feiteste del! (Synes jeg)

En flott båtreise, om man ikke er for
sliten til å bry seg...

Sykkelturen var plutselig over. Jeg trykket vilt på telefonen, og fikk meldt fra til all de jeg er glad i og som har fulgt meg på turen. Jeg var over fjellet. Sykkelen fikk jeg lov til å parkere ombord i båten, billetten kjøpte jeg på turistkontoret, og alle jeg snakket med fikk vite om bragden min. Jeg var så høy på meg selv, og ræva mi den formelig jublet.

Eddie fikk ikke mye oppmerksomhet av meg denne gangen,
 men for en isbryter!

 Jeg surret rundt i bryggeområdet en stund. Var sulten og tørst, og det var vilt varmt her nede i lavlandet. Fant meg en butikk som ikke hadde to kilometer med turister foran kassa og som solgte brus. Spratt opp matpakka fra Finsehytta (eggene hadde jeg fortært på veien ned!) og spiste meg faktisk svært godt mett på hovedsaklig pålegg og vafler.

Så var det å vente. Halvannen time før båten gikk; jeg hadde nådd målet to timer før båten dro. Jeg var så fornøyd.

Så der satt jeg da, i skyggen av båten og hørte på folket rundt meg. Amerikanere og kinesere, italienere og franskmenn; ikke så mange nordmenn, og resten av Flåm så nokså - vel - kjedelig ut.

 Så var det til slutt å borde skipet som skulle bringe meg til Bergen på fem timer. Mye tid ble bragt foran i baugen på hurtigbåten; jeg er ikke begeistret får båter, og mindre begeistret for offentlig transport. Altfor mange mennesker pakket sammen som buskap, og ikke alle (som meg selv) lukter blomster, eller er like morsomme å forholde seg til som meg.

5 timer ombord på en båt, hvor man i hovedsak står stille med fare for grunnstøting, eksplosjoner, drukning og et utall andre former for voldsom død. Og ikke minst 5 timer uten annet å gjøre enn å være der...!

5 timer til Bergen.




Onkel Geir møtte meg på bryggen, han prøvde å ta bilde av langveisfareren, "rallaren" eller hva du nå skulle kalle det, men med iphone er det ikke alltid at den vil gjøre som man ber den om, så ingen kaibilde dessverre. Jeg fikk servert øl (som jeg ikke liker, så Geir drakk den i stedet), og vin, som jeg drakk et halvt glass av; chilipølse og rødvin er ikke den beste kombinasjonen fant jeg ut. Grillede koteletter, pølser og salat. Og kaffe!

Onkel Geir, og hans vakre datter Malenesofielise gjorde at dag 3, den siste reisedagen min, egentlig ble helt perfekt. Snille mennesker bør man verdsette oftere. Så Geir, om du leser dette, så tusen takk for et særdeles hyggelig opphold i ditt gardinløse hjem. Jeg liker deg!

Dag tre var over. Reisen var gått raskere enn hva jeg hadde trodd. Håpet om tre dager var der, men jeg trodde ikke så mye på det. Rumpa var sår, kroppen var sliten, hodet summet og jeg var ne så inn i helvete stolt!

                                           

Onkel Geir!
(P.S. Spillebrikken til Tore het Geir. Vi lo mye av hvordan Tore klarte å si Geir. Tore er rar.)

En liten snutt av et vakkert sted.