Vel. Oppsummering av dag 2.
Vi kom oss vel ut av Porsgrunn, og med litt vansker fant vi sykkelveien gjennom Brevik. Det er faktisk litt irriterende: skiltingen av sykkelrutene.
Skilting til Langesund er vel og bra, OM man skal til Langesund.
Det er enkelte skilt som har nummeret 1 i en grønn firkant. Jeg antar, uten å ha sjekket, at dette er en slags gjennomgangsrute, men det er på lykke og fromme at man finner disse skiltene, og usikkerheten er stor om man er på rett vei, når navningen bare går dit man kom fra. Dernest er det lange strekker uten skilting i det hele tatt, og man er usikker på om man er på rett vei og stopper oftere enn nødvendig for å sjekke kart.
Så...veiene. For å komme fra Brevik til Kragerø, så må man sykle om Valle, om man ikke vil leve farlig på E18, gNores hovedvei fra Kristiandsand til Oslo...en vits i seg selv. Ofte ikke bredere enn lokalveien forbi et villastrøk, og trafikktert av bilister som helst vil ta en syklist med døra.
Valle er et lite postidyllisk sted invadert av sorte mercer, audier og bmw'er av ny dato. Det som slo meg med Valle var at det var stor forretning i avgiftsparkering. Femti meter, eller mindre, mellom hvert avgiftspRkering skilt, og parkeringsplassen var markert med en pinne på en gressplen.
Veien til Valle fra nord var grei nok. Fra Valle til Kragerø var man i bushen. Veien snodde seg opp og ned, veldig opp og ned, gjennom kilometer på kilometer med granskog og falleferdige hus med falleferdige biler; steder man forventer å finne Leatherface. Hvilket også var grunnen til at jeg ikke en gang vurderte å lete etter rommene som de falleferdige plankene på et tre annonserte var å finne i Borteid. Borteid liksom. Da vet man at man er borte.
June var rimelig frustrert og sliten av å måtte gå av sykkelen for å forsere bakkene, og regnet truet. Det var ingenting koselig med sykkelvei 1 Brevik-Kragerø. Bæsj!
Så Kragerø. Sommerstedet jeg har hørt om og kjørt forbi. To campingplasser, og den ene var, fant vi ut senere, nedlagt. Siden det var langt og lengre enn langt til Kragerøs store campingstolthet, satset vi på den som kanskje var åpen, for eieren bodde uansett på stedet.
Som sagt. Vi ankom mer eller mindre desperate til en nedlagt camping. Jeg ringte på først en dør, så en dør til, og etter å nesten lagt meg ned å hylt, så kom det en fyr ut. Jeg forklarte ham galskapen, og spurte om vi kunne telte for natten. Joda, ikke noe problem for eieren av Støa ekscamping, som forøvrig syklet hver sommer til Sandefjord/Stavern og han hadde tydeligvis nylig klippet gresset der vi skulle slå leir.
Alt vel. Regnet begynte forsiktig og jeg hev biligteltet opp, og fant ut etter hvert at det var trangere enn jeg mente da jeg sjekket det hjemme, og kvaliteten sto til prisen; vi ble ikke druknet, men det var ikke helt tørt heller nei.
Der lå vi. Heldigvis fikk vi bruke toalettfasilitetene på stedet, men humøret var labert hos oss begge. Jeg lurte på hva pokker jeg har gjort nå, og June var usikker på om hun hadde sagt ja til noe dumt.
Vi småpratet litt, til trøttheten tok oss inn i en natt med dårlig søvn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar