Vi våknet relativt uthvilte og nokså fornøyde, Mandag 24. Juni. Jeg våknet lenge før nødvendig, og begynte å pakke og styre. Fikk etterhvert June opp, slik at vi kunne dra nytte av frokosten, som forøvrig var middelmådig jamfør hotellmat generelt. Som normalt altså.
Liten pause langs E18, rett utenfor Arendal var kjærkomment. Vi fikk snakket litt, og forsøkte å høre hva den andre snakket om gjennom lyden av langtranssport og ivrige billister.
Etter måltidet svingte vi av mot Arendal. Vi passerte et bussdepot, da det smalt i en luftbrems og jeg holdt på å dette av sykkelen. Hørte June bak meg rope ettellerannet, og snudde meg rundt for å se om hun var skadd. Det kunne jo høre ut som et skudd, men neida. Punktert framdekk.
Jippi! Humøret var ikke der hvor jeg så det morsomme i dette, så jeg ga blaffen i kameraet, og fikk dratt ut slangen, lappet og jogget deretter opp på bussdepoet og fikk fylt luft. Det så ut til å være tett, så vi trakk videre mot Arendal.
Vi fikk rotet oss ned til sentrum og June ble plutselig glad:
Så vi fikk med oss en porsjon med rå fisk og tang, og satte nesen mot campingplassen ved Nidelven. Rå fisk med tang og tare er ikke spesielt godt fant jeg ut, men June elsker det, så det var jo hyggelig.
Vi fikk etterhvert roet oss til i hytta, og snakket litt om turen og formen. Jeg spør June som så fryktelig sliten ut, om vi skulle ta bussen videre. Svaret var stille ja, så dermed bestemte vi oss for å å kapitulere.
At dekket ikke var tett, brillearmen knakk og rumpa mi kjentes ut som en steinet banan, gjorde forsåvidt avgjørelsen ganske enkel. Jeg tok tak i det som viste seg å være en noe omstendelig prosess:
Lavprisekspressen tar nemlig ikke med sykler som bagasje, og diverse andre selskaper kan ta med to etter avtale, dersom sjåføren er i godt humør, men disse går kun til Kristiansand, og det hele ble etterhvert noe frustrerende. Sjekking på nett, telefonsamtale til telefonsvarere og til søster Margareth - i håp onm at hun bedre fant ut noe på et fungerende nettverk.
Så. Idé! Litt på kanten av utnyttelse kanskje, men min bonussønn Michael har bil og er glad i å bruke den. En kort telefonsamtale, og det løste seg slik:
Han kjører til Arendal og henter sykler, vi tar buss til Flekkefjord. Men han skal på jobb, så det må bli tidligere enn først planlagt.
Herregud, så lettet jeg ble.
Så skulle man bestille billett, for det kan man ikke kjøpe på bussen, annt enn på faste stasjoner, og Arendal var ikke en fast stasjon.
Det gikk dritt. Kan ikke kjøpe billett gjennom mobilt nettverk, eller noe. Ringe til søsteren, og lese opp kredittkort opplysninger osv, og billetten var i boks. Jeg puster lettet ut. Så, må jeg finne ut hvor vi skal, og det er selvsagt tilbake til andre siden av Arendal, og det er uvisst hvor lang tid vi bruker, i og med angitt tid på google maps ikke tar med oppoverbakker.
I tillegg: Forsover vi oss? Forsover Michael seg? Kjører han av veien og kræsjer bilen i helvetes flammer? Når vi frem til bussterminalen? FÅR JEG SOVE NÅ? Og så var det det forbanna dekket...
Jobber med dekket, og det så ut til å holde. Jeg legger meg. Klokken er rundt midnatt. June sover. Not.
June er som vanlig full av begeistring når jeg tar bilder, men frokosten var god.
Siden været så ut til å ikke ville samarbeide, og med de fåregående dagers våte stinkende føtter frikst i minne, så tok jeg en runde på Brokelandsheia og ordnet med regntøy og diverse. Jeg fikk til og med med meg medisinene mine som jeg hadde glemt hjemme. Man skulle tro at det gikk automatikk i å ta med seg allergimedisiner når man har levd med det i snart 40 år, men neida. Litt proviant ble også hamstret inn, og etter litt mye hit og dit, pakking og bekrymring for været, så kom vi i gang med regntøy på.
Risør er vel sørlandet, så vi jublet inne oss. Vi kom til sørlandsporten, eller rettere sagt skiltet til sørlandsporten noen timer senere. Da var været blitt litt bedre, s vi jublet litt til inni oss. Eller jeg jublet, for June hadde ikke de rette referansene, så hun trakk på tenåringsskuldrene sine og så dumt på meg.
Etter litt feilsykling og styr, dels fordi vi (jeg) prøvde å unngå E18 - vi var nesten på vei mot Risør, så endte vi via gamle songeve...OG E18...i opp på Bergmyrsveien 41, hvor jeg så skiltet til kinaresturanten Lai Lai House. For å få opp humøret til June, som nå var alvorlig sliten, så tenkte jeg å spandere en stekt ris og kylling på henne.
Vi ble møtt av en særdeles hyggelig eier (tror jeg) som etterhvert skjønte at vi var helt spesielle, og hvorfor vi var såpass slitne. Litt språkvansker var det, men vi endte opp med nudler, kylling og biff; én porsjon på deling sa jeg, og han sa "Jeg lage en stor porsjon til dere!":
Vi ble vel forsynte.
Mette og fornøyde, tråkket vi videre mot Arendal. Denne strekken hadde lagt gang og sykkelsti langs E18, og det gikk mye lettere. Skal dog innrømme at motvind på mange måter tar futten vekk fra syklisten i meg
Etter måltidet svingte vi av mot Arendal. Vi passerte et bussdepot, da det smalt i en luftbrems og jeg holdt på å dette av sykkelen. Hørte June bak meg rope ettellerannet, og snudde meg rundt for å se om hun var skadd. Det kunne jo høre ut som et skudd, men neida. Punktert framdekk.
Jippi! Humøret var ikke der hvor jeg så det morsomme i dette, så jeg ga blaffen i kameraet, og fikk dratt ut slangen, lappet og jogget deretter opp på bussdepoet og fikk fylt luft. Det så ut til å være tett, så vi trakk videre mot Arendal.
Vi fikk rotet oss ned til sentrum og June ble plutselig glad:
Så vi fikk med oss en porsjon med rå fisk og tang, og satte nesen mot campingplassen ved Nidelven. Rå fisk med tang og tare er ikke spesielt godt fant jeg ut, men June elsker det, så det var jo hyggelig.
Vi fikk etterhvert roet oss til i hytta, og snakket litt om turen og formen. Jeg spør June som så fryktelig sliten ut, om vi skulle ta bussen videre. Svaret var stille ja, så dermed bestemte vi oss for å å kapitulere.
At dekket ikke var tett, brillearmen knakk og rumpa mi kjentes ut som en steinet banan, gjorde forsåvidt avgjørelsen ganske enkel. Jeg tok tak i det som viste seg å være en noe omstendelig prosess:
Lavprisekspressen tar nemlig ikke med sykler som bagasje, og diverse andre selskaper kan ta med to etter avtale, dersom sjåføren er i godt humør, men disse går kun til Kristiansand, og det hele ble etterhvert noe frustrerende. Sjekking på nett, telefonsamtale til telefonsvarere og til søster Margareth - i håp onm at hun bedre fant ut noe på et fungerende nettverk.
Så. Idé! Litt på kanten av utnyttelse kanskje, men min bonussønn Michael har bil og er glad i å bruke den. En kort telefonsamtale, og det løste seg slik:
Han kjører til Arendal og henter sykler, vi tar buss til Flekkefjord. Men han skal på jobb, så det må bli tidligere enn først planlagt.
Herregud, så lettet jeg ble.
Så skulle man bestille billett, for det kan man ikke kjøpe på bussen, annt enn på faste stasjoner, og Arendal var ikke en fast stasjon.
Det gikk dritt. Kan ikke kjøpe billett gjennom mobilt nettverk, eller noe. Ringe til søsteren, og lese opp kredittkort opplysninger osv, og billetten var i boks. Jeg puster lettet ut. Så, må jeg finne ut hvor vi skal, og det er selvsagt tilbake til andre siden av Arendal, og det er uvisst hvor lang tid vi bruker, i og med angitt tid på google maps ikke tar med oppoverbakker.
I tillegg: Forsover vi oss? Forsover Michael seg? Kjører han av veien og kræsjer bilen i helvetes flammer? Når vi frem til bussterminalen? FÅR JEG SOVE NÅ? Og så var det det forbanna dekket...
Jobber med dekket, og det så ut til å holde. Jeg legger meg. Klokken er rundt midnatt. June sover. Not.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar