Dresintur i Flekkefjord og regn.

Ved ankomst Flekkefjord forleden dag, så jeg en rekke sykkeldresiner på den gamle jernbanestasjonen som ikke er der lengre. Forøvrig trist, for den gamle stasjonsbygningen kunne vært et fantastisk skue og en stor attraksjon for denne lille byen.

Men altså. Fra en bitteliten bu som fungerer stasjon, så har Flekkefjordbanens Venner startet dresinutleie. Dresinene selv er type sykkeldresiner som enhver person med en minimum av kunnskap om sykler klarer å manøvrere. Styring er ikke et tema til tross for styret; det hele går på skinner (pun intended). Styret er for å ha noe å holde seg fast i.

 Turen går fra Flekkefjord til Bortivekkleiveidvikeid, tror jeg det het, og hele turen tok oss ca 2.5 timer tur-retur. Det er tidvis nokså tung tråkking, avhengig selvsagt hvor fort man ønsker å få dresinen til å gå, men tungt er det uansett i den verste bakken, som går opp like etter Flekkefjord og til øverste punktet av banen ved Flikkeid, hvor det går en slak bakke ned til Bakkekleivi (det het det-det står jo på bildet), hvor man egenhendig må snu dresinen ved å løfte den opp av skinnene og gjennomføre manuell snuing. Man får det til når man er to voksne.

Ok. La oss ta  det som ikke er så bra. Det er kun å tråkke opp til en nedlagt stasjon, som egentlig bare er et skur, det er ingenting annet enn natur på veien-med tanke på folks behov for attraksjoner og suvenirkiosker. Men dette vil jeg komme tilbake til.

Det som er kult, og dette er skikkelig kjempemoro, det er at man får kjøre på togskinnene, og med litt fantasi, som jeg har mye av, så er man Indiana Jones gjennom tunellene, Top Gear gjengen, Blair Witch i mørket osv osv. Man kan tute til de som bor langs skinnene, selv om jeg antar at de nok er drittlei akkurat det, men gøy er det likevel.

Det er en naturopplevelse, og man kan strengt tatt bruke den tiden man trenger, selv om man reiser i grupper. Ønsker man å bruke tid, så drar man sist, men man må regne med å løfte av dresinen, men det er ikke et problem. De man møter er plutselig ikke dystre fremmede, men glade medreisende som lar latteren henge like løst som viljen til å gi en hjelpende hånd.

Det som hadde gjort dette til en stor opplevelse er om kommunene som banen forholder seg til hadde gått inn og hjulpet Flekkefjordbanens Venner med utstyr av god kvalitet, og oppgradert deler av banen, særlig ved endestasjonen og Flikkeid, slik at man kunne stoppe opp, nyte naturen og nistemat - blant annet er et vanntårn ved Flikkeid, som jeg personlig ble fasinert av. Man kunne rett og slett vært med på å gjort denne opplevelsen til en natur og kulturopplevelse - OG man kunne gjort dette på mange andre steder med jernbanespor og nedlagte stasjoner.

Kort sagt; jeg digget dette. At jeg ble klissvåt på sykkeltur (IGJEN!), gjorde ingenting. Dette var gøy!

(OK...det er filmet med mobilkamera, og jeg snudde det mens jeg filmet...sorry ass.)